I Tyrkia finnes rester av antikkens teaterkultur. Det godt bevarte antikke teateret i Aspendos er i bruk den dag i dag.
Tyrkisk teater kan deles i et folkelig teater i landsbyene, et folketeater i byene og et europeisk orientert teater med vekt på det kunstneriske mer enn på underholdning. Til det førstnevnte hører den populære marionettetradisjonen karagöz, som består av kombinasjonen av skyggeteater og dukker. Karagöz er en gammel tradisjon som kom til Tyrkia fra Kina over Egypt på 1600-tallet. Det omtales også som kinesisk skyggeteater, og denne tradisjonen kom til å medvirke til symbolistenes teater i Frankrike på slutten av 1800-tallet. Det folkelige underholdningsteateret består også av pantomimiske årstidsspill med rituelle og kultiske elementer. Fortellertradisjonen står sterkt. Byenes folkelige underholdningsteater har tradisjonelt vært preget av vandretrupper som også opptrådte ved hoffet.
Tyrkerne ble kjent med europeisk teatertradisjon gjennom omreisende trupper og ensembler som spilte i de store byenes europeiske bydeler. Interessen for europeisk teater skjøt fart etter at det osmanske tyrkiske samfunnet ble omformet fra å være føydalt til å bli borgerlig kapitalistisk orientert etter 1839. Siden 1859 fantes det et teater ved sultanens palass som spilte europeisk dramatikk i tyrkiske bearbeidelser, noe som i særlig grad armenske intellektuelle hadde ansvaret for. Armeneren Güllü Agop spilte med både tyrkiske og armenske skuespillere i et teater han startet etter europeisk forbilde i 1868, men som imidlertid ble revet av den konservative sultanen Abdulhamid 2 i 1882. Tyrkias teatersentrum flyttet seg derfor fra Istanbul til Bursa, hvor det ble grunnlagt et teater under ledelse av den armenske regissøren Fasuljadchian.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.