I Tyrkia finnes rester av antikkens teaterkultur. Det godt bevarte antikke teateret i Aspendos er i bruk den dag i dag.

Tyrkisk teater kan deles i et folkelig teater i landsbyene, et folketeater i byene og et europeisk orientert teater med vekt på det kunstneriske mer enn på underholdning. Til det førstnevnte hører den populære marionettetradisjonen karagöz, som består av kombinasjonen av skyggeteater og dukker. Karagöz er en gammel tradisjon som kom til Tyrkia fra Kina over Egypt på 1600-tallet. Det omtales også som kinesisk skyggeteater, og denne tradisjonen kom til å medvirke til symbolistenes teater i Frankrike på slutten av 1800-tallet. Det folkelige underholdningsteateret består også av pantomimiske årstidsspill med rituelle og kultiske elementer. Fortellertradisjonen står sterkt. Byenes folkelige underholdningsteater har tradisjonelt vært preget av vandretrupper som også opptrådte ved hoffet.

Tyrkerne ble kjent med europeisk teatertradisjon gjennom omreisende trupper og ensembler som spilte i de store byenes europeiske bydeler. Interessen for europeisk teater skjøt fart etter at det osmanske tyrkiske samfunnet ble omformet fra å være føydalt til å bli borgerlig kapitalistisk orientert etter 1839. Siden 1859 fantes det et teater ved sultanens palass som spilte europeisk dramatikk i tyrkiske bearbeidelser, noe som i særlig grad armenske intellektuelle hadde ansvaret for. Armeneren Güllü Agop spilte med både tyrkiske og armenske skuespillere i et teater han startet etter europeisk forbilde i 1868, men som imidlertid ble revet av den konservative sultanen Abdulhamid 2 i 1882. Tyrkias teatersentrum flyttet seg derfor fra Istanbul til Bursa, hvor det ble grunnlagt et teater under ledelse av den armenske regissøren Fasuljadchian.

1900-tallet

Tyrkiske teaterfolk kom sterkere med etter 1908 og innføringen av en borgerlig forfatning. Særlig etter at republikken var utropt under Kemal Atatürk ble det grunnlagt en lang rekke statsdrevne teatre i flere byer. De tyrkiske statsteatrene har scener i byer som Istanbul, Ankara, Bursa og Izmir. Izmir har ellers lange tradisjoner med teaterdrift knyttet til de forskjellige kulturene som har eksistert der, både kristne og jødiske, i tillegg til den tyrkiske.

Et av de sentrale teatrene i Istanbul er Istanbul Stadsteater (Municipality Theatre), som ble grunnlagt under dette navnet i 1934, og som har hatt et stort publikum i alle år med melodrama, komedier og moderne dramatikk. Blant annet har det vært populært med skuespill om livet ved det osmanske hoffet i historisk tid. Noen teaterfolk som har ledet, satt opp og vært skuespillere her er Nullah Tuncer (f. 1959) og Mazlum Kiper (f. 1946). Tuncer ledet også Istanbul regionale teaterfestival, som ble arrangert første gang i 2004 og for andre gang i 2005, og som søkte sin berettigelse i en global og regional identitetsfølelse. Mange av forestillingene kom fra Midtøsten og Balkan, og festivalen dekket dermed mye av det området som hadde tilhørt det osmanske riket. Det turkomane teater i Sentral-Asia har også vært vist.

I tyrkisk teater generelt har man hatt mange av de samme trendene som i Nord- og Vest-Europa, med sosialt engasjert gruppeteater på 1960-tallet, med inspirasjon fra Bertolt Brecht, det episke teater og kabaretstil. Mange tyrkiske teaterfolk har utdannet seg i Russland, og noen også i Sverige. Impulser fra tysk og østerriksk teater har vært viktige i tillegg til den russiske studio-tradisjonen fra Stanislavskij.

Regissøren Mehmet Ulusoy (1942–2005) arbeidet mye i Frankrike på 1980- og 1990-tallet og fikk et betydelig navn som regissør der. Ankara Kunstnerteater ble grunnlagt i 1964 og fikk betydning gjennom sine oppsetninger av moderne europeisk dramatikk, fra Bertolt Brecht til Samuel Beckett. Güner Sümer (1936–1977) var en viktig teatersjef og skuespiller her. 1990-årene var ikke en særlig dynamisk periode i tyrkisk teater, men festivalene, som nevnte Istanbul regionale teaterfestival og Istanbul Theatre Festival, har siden 1989 gitt nye impulser.

2000-tallet

Fra 2000-tallet snakker man gjerne om at et virkelig regiteater etablerte seg, med regissører og skuespillere som Yigit Sertdemir (født 1979) og Yesim Özoy Gülan (født 1972), og noen fra denne generasjonen var også dramatikere. På 2010-tallet og senere er tyrkisk teater i en dynamisk utvikling med en kraftig tilvekst i publikumsoppslutning. I motsetning til det politiske trykket på medier og intellektuelle generelt har teatret hatt en forbausende fri stilling.

Utenfor Tyrkia har det både før og etter 2000 vært en sterk teateraktivitet på tyrkisk språk blant de tyrkiske innvandrerne i bydelen Kreuzberg i Berlin. Det gjelder særlig teateret Tiyatrom – Türkisches Theater i Alte Jakobsstrasse. Ved det kjente multikulturelle Maxim Gorki-Theater, sentralt i Berlin, har det vært egne festivaler for tyrkisk protestteater.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg