Gjennom hele kolonitiden finner en spor av teateraktiviteter i Canada, men fremveksten av et eget nasjonalt teater har hovedsakelig skjedd på 1900-tallet. Urbefolkningens teatrale aktiviteter i forbindelse med de indianske ritualer og fortellertradisjoner går sannsynligvis tilbake til før kolonitiden, særlig med Nootka- og Kwakiutl-stammene på vestkysten (British Columbia). Disse var knyttet til seremonielle sykluser og stammenes mytologiske tradisjoner. Masker, gjerne i flere lag, ble brukt, og stemmen kunne forsterkes gjennom bruk av uthulte trestammer. Aktørene i disse seremonielle spillene kunne også forsvinne inn i tunneler. Ved hjelp av store fester ble stammenes fortellertradisjoner ført videre.

På midten av 1700-tallet begynte amerikanske omreisende trupper å reise i britisk Nord-Amerika, som fra 1760 inkluderte den franske kolonien. Til tross for en økende engelsk bosetting i byene Montreal og Québec, forble hovedparten av befolkningen franskspråklig. Derfor er det nødvendig å se på utviklingen atskilt i de to språklige hovedområdene.

Profesjonelle engelskspråklige gjestespill kom gjerne med kompanier ledet av skuespillere som hadde bakgrunn fra Storbritannia, og noen av disse hørte med til tidens mest kjente. De tok gjerne utgangspunkt i Montreal, hvor det første teateret var bygd i 1804, og reiste rundt på slede om vinteren og med båter på elvene om sommeren.

Repertoaret var standard europeisk slik man kjente det fra London, og det tok ikke så lang tid før de store suksessene ble vist i Canada. Etter hvert som befolkningen vokste, ble det bygd flere og større teatre, og på slutten av 1800-tallet eksisterte det et nettverk av teatre som tok imot de omreisende kompaniene. Stjernesystemet slik det var kjent i USA, var det bærende prinsippet i denne teaterutviklingen. Etter hvert som bosettingen vestover skjøt fart med de store immigrasjonsbølgene til prærieområdene, fikk de nye byene der sine teaterbygninger som kunne ta imot tilreisende kompanier. Disse gjestespillene var koordinert av byråer som ofte holdt til i New York, og dette systemet var intakt helt frem til slutten av den annen verdenskrig.

Det er først etter 1945 at man kan snakke om en egen kanadisk teaterkultur. En viktig forløper var Hart House Theatre i Toronto fra 1919 og Community Players i Montreal fra 1921. På denne måten ble den nye utviklingen i europeisk dramatikk formidlet. Et viktig steg på veien mot en selvstendig teaterutvikling var New Plays Society, grunnlagt 1946 i Toronto. The Stratford Shakespearian Festival ble startet i 1953 i Stratford, Ontario, og ble straks en drivende kraft i utviklingen av et engelsk kanadisk teater. Ny eksperimentering utviklet seg med Toronto Workshop Productions i 1960-årene. Viktig var også grunnleggelsen av the National Arts Centre i Ottawa i 1969.

Ved inngangen til 1970-årene eksisterte et godt utbygd nettverk av repertoarteatre fra kyst til kyst i Canada, og det var i opposisjon til disse at en ny gruppeteaterbevegelse vokste frem i 1970-årene. Et av de viktigste i det engelskspråklige Canada var Theatre Passe Muraille, som tok opp i seg flere initiativer for et nytt teater i Toronto fra 1970. Farm Show fra 1972 står som den viktigste forestillingen fra denne tiden, påvirket som den var av det amerikanske gruppeteater med eksperimentering med alternative rom og en dokumentarisk dramaturgi basert på gruppearbeid. Lignende initiativ med søken etter alternative teaterrom og arbeid med problemstillinger knyttet til lokale økonomiske forhold vokste frem overalt, slik som f.eks. The Mummers' Theatre i St. John's, New Foundland.

En ny generasjon med eksperimenterende teater har vokst frem, og der har likeledes utviklet seg et miljø for å utvikle en ny dramatikk knyttet til den voksende kulturelle bevisstheten blant indianerne. Dramatikeren Thomson Highway er kanskje den viktigste eksponenten. Det ser ut som om denne utviklingen kan blande elementer fra forskjellige nyere uttrykksformer.

I den franske kolonitiden var det tilløp til en interessant teaterutvikling i det området som senere kom til å utgjøre provinsene Québec og New Brunswick. Fra midten av 1600-tallet kjenner man til høytidelige inntog som var en arv fra renessansens teaterkultur i Italia og Frankrike. Det var gjerne jesuittene som arrangerte disse opptogene og skrev tekstene, men den katolske kirken skulle senere engasjere seg i kulturlivet i kolonien på en måte som kom til å legge en demper på teaterutviklingen gjennom to hundre år. Etter den britiske erobringen av Québec i 1760 forsvant en stor del av den intellektuelle eliten, og den katolske kirken forvaltet en konservativ kulturpolitikk som har vart frem til vår tid.

Ikke desto mindre vokste det frem en levende amatørteatervirksomhet fra slutten av 1700-tallet, og etter 1830 kom der en bølge med franske intellektuelle som emigranter etter de urolige revolusjonsårene i Frankrike. Fra midten av 1800-tallet innså den katolske kirken nytten av teater som propaganda, noe som førte til fremveksten av en religiøs dramatikk. Det ble imidlertid de omreisende kompaniene som i tiden frem til den annen verdenskrig kom til å stå for det viktigste teatertilbudet, på linje med utviklingen i engelsk-kanadisk teater.

En egen nasjonal teaterutvikling hadde sine tilløp i 1920-årene med repertoarkompanier som tok opp ny europeisk og fransk-kanadisk dramatikk, men den skjøt først fart med folk som kom tilbake fra studieopphold i Paris i mellomkrigstiden. Det gjaldt også Jean Gascon og Jean-Louis Roux, som i 1951 grunnla det som kom til å bli det viktigste teateret i Montreal: Théâtre Nouveau Monde (TNM). Det kom til å forberede en utvikling som var innledet med visningen av Gratien Gélinas stykke Tit-Coq i 1948 som ble vist et stort antall ganger, og som vakte interesse for sin måte å ta opp problemstillinger på knyttet til den franskspråklige identiteten i Québec. Europeiske immigranter fra tiden etter den annen verdenskrig, slik som Ludmila Pitoëff, og for en kortere tid Jean-Paul Sartre, bidrog også til å inspirere en ny teaterutvikling. Den kjente skuespillerpedagogen Michel Saint-Denis underviste dessuten den nasjonale teaterskolen i Montreal.

Kulturelle støtteordninger kom til å skape grobunn for en lang rekke kompanier, og en svært distinkt fransk-kanadisk dramatikk vokste frem i nær tilknytning til teaterutviklingen. Det gjelder særlig Michel Tremblay, som fikk stykkene sine satt opp på TNM, første gang i 1968 med Belles-Soeurs. Fra 1970-årene kom en bølge med nytt gruppeteater og romeksperimenter, slik som Espace Libre i Montreal fra 1975.

1980-årene frembragte en rekke sentrale unge regissører som arbeidet i tidens visuelle dramaturgiske stil, slik som Gilles Maheu og Robert Lepage. Spesielt kreativ har det tverrkunstneriske eksperimentmiljøet i Québec vært med performance-festivalen til Le Lieu så vel som prosjektgrupper som Recto Verso og Arbo Cyber. Totalt sett er det like stor teatervirksomhet i Québec som i resten av Canada til sammen. En utvikling av regionteatre har funnet sted. Det finnes også fransk-kanadiske kompanier og grupper i de franskspråklige samfunn utenom Québec.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.