Rwandas franskspråklige litteratur

Rwanda har en rik muntlig litterær tradisjon med røtter tilbake til middelalderen. Man sier gjerne at den gamle muntlige litteraturen i Rwanda kan deles inn i to hovedtyper: kongelig litteratur og folkelig litteratur. Den kongelige litteraturen består i stor grad av krøniker som skaldene lærte seg utenat og fremsa på offisielle fester. Denne litteraturen ble derfor tradert på en måte som gjorde at den ble bevart nærmest uforandret i flere århundrer. Den såkalt folkelige litteraturen var preget av større variasjon. Den består av beretninger om helter og stormenn, av visdomsord, eventyr og skrøner og så videre. Denne litteraturen ble i langt større grad preget av skiftningene i landets historiske utvikling.

Det bildet man i dag sitter med om Rwandas tradisjonelle litteratur, er i stor grad skapt av forskeren og forfatteren Alexis Kagame (1912–1981). Han var katolsk prest og skrev en rekke bøker både om den muntlige litteraturen i Rwanda og om andre sider ved landets tradisjonelle kultur. Kagame skrev alle bøkene sine på fransk, men han hadde inngående kjennskap til de afrikanske språkene som brukes i landet, og han var særlig opptatt av å finne mest mulig presise gjengivelser på fransk av de afrikanske betegnelsene som ble brukt i den muntlige litteraturen.

En av Rwandas mest særegne kulturpersoner fra tiden før folkemordet var dikteren og visesangeren Cyprien Rugamba (1935–1994.) Sangene hans hadde opprinnelig et verdslig preg, og han var blant annet påvirket av John Lennon. Senere gjennomgikk han en omvendelse og brukte sangene som del av sin religiøse forkynnelse. Han bygget også opp et barnehjem som tok imot foreldreløse barn fra hele Rwanda, uavhengig av hvilken folkegruppe de tilhørte. Sammen med hustru og seks barn ble han likvidert på den andre dagen av folkemordet. Høsten 2015 ble Rugamba erklært som helgen av den katolske kirken.

Så godt som hele Rwandas nyeste litteratur er skrevet etter folkemordet i 1994 og behandler direkte eller indirekte følgene av det. Det er flere trekk ved litteraturen som kan sees i forbindelse med denne tragedien: For det første er påfallende mange av forfatterne i Rwanda kvinner. Flere av dem er enker og har debutert som forfattere i forholdvis høy alder. Dette kan sees i sammenheng med at den mannlige delen av befolkningen ble hardest rammet av de vedvarende krigene og forfølgelsene i landet. For det andre har en stor del av forfatterne fra Rwanda forlatt sitt land. Enkelte har flyttet til andre afrikanske land, for eksempel til Kenya, der de politiske og sosiale forholdene er mer stabile. Men de fleste har slått seg ned i Europa. Nesten alle bøkene disse forfatterne har utgitt, kan karakteriseres som dokumentarlitteratur, og det er bare noen få unge forfattere fra Rwanda som har skrevet fiksjonslitteratur. Men også i fiksjonslitteraturen fra Rwanda er folkemordet det dominerende temaet.

En sentral representant for de kvinnelige forfatterne fra Rwanda er Yolande Mukagasanga (født 1954). Hun flyttet til Belgia i 1999 etter å ha arbeidet mange år som sykepleier i Rwanda. Som forfatter fikk hun sitt gjennombrudd med La mort ne veut pas de moi (1997, Døden vil ikke ha meg) og har etter dette utgitt flere selvbiografiske fortellinger. I N'aie pas peur de savoir (1999, Vær ikke redd for å vite) stiller hun spørsmål omkring rollen Frankrike spilte i forbindelse med de politiske prosessene som ledet fram til folkemordet. Hun var også en av skaperne av teaterforestillingen Rwanda 94, som er blitt spilt i en rekke europeiske og afrikanske land og fremført under Rwandas egen 10-årsmarkering av folkemordet.

Den mest kjente skikkelsen i dagens litteratur fra Rwanda er uten tvil Scholastique Mukasonga (født 1955). Hun flyttet til Frankrike i 1992 og unngikk selv folkemordet, men mistet store deler av sin familie i 1994. Hun har skildret den sosiale og politiske utviklingen i Rwanda i Inyenzi ou les cafards (2006, Inyenzi eller sladrehankene). Hennes neste bok, La femme aux pieds nus, (2008, Kvinnen med de bare føttene) er en hyllest til Mukasongas egen mor og til alle tapre kvinner i hennes hjemland.

Mukasonga har fått særlig oppmerksomhet for romanen Notre-Dame du Nil (2012, Vår frue fra Nilen). Boken ble blant annet hedret med Prix Renaudot i Frankrike. Dette var første gang en så prestisjefylt litterær pris ble tildelt en forfatter fra Rwanda. Boken skildrer en katolsk eliteskole for unge kvinner. Vennskapene og motsetningene mellom elevene, og mellom dem og lærerne, blir samtidig et bilde på spenningene mellom folkegruppene i Rwanda og på hvordan mange av innbyggerne både preges av, og forsøker å overvinne, konfliktene som truer med å ødelegge landet.

I sin seneste roman, Cœur tambour (2016, Trommende hjerte), beveger Mukasonga seg enda lenger bort fra temaene rundt folkemordet. Dette er en historisk roman som handler om transporten av slaver fra Afrika til karibiske land – en trafikk som varte til langt inn i det 20. århundret. Hovedpersonen er en afrikansk prinsesse som gjør opprør mot slavetrafikken. Mukasonga har også skrevet kortprosa som tar opp de samme temaene som dem man finner i romanene hennes.

Noen av de viktigste bøkene om folkemordet er skrevet av Esther Mujawayo (født 1958). Hun tilhører en meget stor familie der alle mannlige medlemmer ble likvidert. I 1999 emigrerte hun til Tyskland. Hennes første bok SurVivantes (OverLevende) kom ut i 2004 og er selvbiografisk og dokumentarisk. Det samme gjelder La fleur de Stéphanie (2006, Stéphanies blomst) der hun skildrer hvordan hun lette etter levningene etter sin søster og søsterens familie. Boken reiser spørsmålet om de gjenlevende i Rwanda klarer å forsone seg med landets nyeste historie og leve videre med de erfaringene de nå må bære på. Beslektede spørsmål stilles også av de yngste kvinnelige forfatterne, for eksempel av Annick Kayitesi (født 1979). Hennes mest kjente bok er Nous existons encore (2004, Vi eksisterer fremdeles).

Det virker som om flere av de mannlige forfatterne i Rwanda har vært usikre på om dokumentarformen eller fiksjonen er best egnet til å vise de voldsomme lidelsene landet har gjennomgått. Vénuste Kayimahe (født 1950) oppnådde stor oppmerksomhet med dokumentarboken France-Rwanda, les coulisses du génocide (2002, Frankrike-Rwanda, folkemordets kulisser), der han ikke minst stilte spørsmålstegn ved den rollen den gamle kolonimakten hadde spilt før og under tragedien. Tolv år senere behandlet han beslektede emner i romanform i La chanson de l'aube (2014, Daggryets sang).

Utgangspunktet for Kayimahe som forfatter er at han har vært øyenvitne til lidelsene i sitt hjemland. En forfatter som Benjamin Sehene (født 1959) har ikke de samme erfaringene. Han forlot hjemlandet sitt som barn og har senere bodd både i Canada og i Frankrike. Sehene har behandlet spørsmålene omkring landets nyeste historie både i romanform, i kortprosa og i essayer. Hans mest kjente bok er trolig Le feu sous la soutane (2005, Ilden under prestekjolen), som mange regner som den første virkelige romanen fra Rwanda. Den handler om en prest som først kjemper for forbrødring mellom folkegruppene, men som selv blir korrumpert av kampene i landet og ender som en fanatisk deltaker i borgerkrigen.

Blant de yngste forfatterne fra Rwanda kan nevnes Révérien Rurangwa (født 1978). Han ble selv såret under folkemordet og mistet hele sin nærmeste slekt. Boken hans, Génocide (2006, Folkemord) er blant annet oversatt til svensk. Gilbert Gatore (født 1981) vakte i 2008 stor oppmerksomhet med romanen Le passé devant soi (Med fortiden foran seg). Denne boken forteller to parallelle historier om to ungdommer med bakgrunn fra Rwanda. Den unge jenta ønsker å finne ut mest mulig om hva som har foregått i landet, den unge gutten ønsker å glemme mest mulig av hendelsene han har vært vitne til. Trolig forteller både temaet og oppbygningen mye om hvilke dilemmaer den nyeste litteraturen i Rwanda står overfor. Det finnes mange unge forfattere som har behov for å fortelle sin versjon av det nasjonale traumet landet har gjennomgått, men de er ofte usikre på hvilke litterære former som er best egnet til å formidle dette traumet på en sannferdig og tillitvekkende måte.