Dorothy Crowfoot Hodgkin var en britisk kjemiker som fikk Nobelprisen i kjemi i 1964 for å ha bestemt molekylstrukturen av viktige biokjemiske forbindelser som penicillin og vitamin B12. Hun var en tålmodig mester i å bestemme slike strukturer med røntgenkrystallografi fra 1934 før datamaskinene var oppfunnet.

Hun ble født Dorothy Mary Crowfoot i Kairo hvor hennes foreldre arbeidet som arkeologer. Hun ble tidlig interessert i kjemi, men også arkeologi. Hun ble utdannet ved Sommerville College i Oxford 1928–1932 (et pikecollege fra etableringen i 1879 til 1994) hvor hun startet sin utdannelse i krystallografi. I to år arbeidet hun i Cambridge hvor hun ble inspirert av John D. Bernal. I 1934 kom hun tilbake til Oxford hvor hun arbeidet resten av livet, fra 1960 til 1977 som Wolfson Research Professor ved The Royal Society.

Hun giftet seg i 1937 med historikeren Thomas Hodgkin, og navnet hun brukte senere var Dorothy Crowfoot Hodgkin. De fikk tre barn. Da hun ble tildelt Nobelprisen, var han direktør for instituttet for afrikanske studier ved universitet i Ghana.

Røntgenkrystallografer var pionerer i bruk av datamaskiner og delvis ansvarlig for utviklingen av dem fra 1945 (f. eks. NUSSE). Grunnen er at det er ingen direkte vei fra målingene til strukturen. En røntgenkrystallograf måler intensiteten av noen hundre til noen tusen røntgenreflekser fra en en enkrystall av det stoffet man gjerne vil bestemme strukturen av. Så må man gjette en struktur, og fra et slikt strukturforslag kan man regne ut hva intensiteten vil være. Beregningen kalles en fouriertransformasjon (FFT), og de tidlige utgavene av flere datamaskiner var programmert for å foreta dette.

En hjelp var også å lage derivater av stoffet man ønsket å bestemme strukturen av hvor noen atomer var byttet ut med tyngre atomer. Et tungt atom inneholder flere elektroner, og da det er elektronene som sprer røntgenstrålene, vil det tunge atomet bestemme størrelsen på mange reflekser. Dermed kan man bestemme strukturen av det atomet først, og det hjelper med å bestemme intensiteten av mange av de andre (Pattersonmetoden fra 1934). Frem til 1960 ble Beever-Lipson strips og en mekanisk regnemaskin brukt i beregningene.

Hun grodde egnete krystaller og var en tålmodig mester i å bruke nye metoder etter hvert som de ble utviklet, men utviklet ingen selv. Det er pussig at hun ble lite omtalt i norsk presse da hun fikk Nobelprisen. Var det fordi hun var en klassisk røntgenkrystallograf som hadde mange kolleger som arbeidet på samme måte i Norge (som Sven Furberg)? Hun utviklet ikke nye metoder, men hun hadde bestemt den komplekse strukturen av flere biologisk viktige molekyler. Valget av dem, og gjennomføringen, var hennes styrke. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.