Rødseth-saken

Therese Rødseth døde 21. september 1981, fem måneder gammel. Obduksjonsrapporten viste at dødsårsaken var «blødning under hjernehinnen». Ved obduksjonen viste det seg også at hun hadde flere blåmerker, og et brukket ben, og det ble fattet mistanke om mishandling med døden til følge.

Sveinung Rødseth ble pågrepet av politiet 25. september 1981 og holdt i politiarrest inntil han to dager senere ble fremstilt for forhørsretten for varetektsfengsling.

Etter pågripelsen, satt Rødseth i langvarige politiavhør, og han tilsto etter hvert at han kunne ha håndtert barnet på en hardhendt måte, blant annet ved at han hadde grepet hardt om henne da han ved en anledning hadde holdt på å miste henne i gulvet. Han hadde også plassert henne i sengen på et hardhendt vis ved en anledning, etter at hun hadde skreket vedvarende.

Ved beslutning av 15. januar 1982 ble Sveinung Rødseth, av statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett for «forbrytelse mot Straffeloven §229 første ledd 3. straffalternativ, straffeloven §229 første ledd 1. straffalternativ, straffeloven §219 første ledd 2. straffalternativ og straffeloven §219 første ledd 1. straffalternativ».

Ved Frostating lagmannsretts dom av 19. februar 1982 ble han dømt for så vidt gjelder forbrytelsene mot straffeloven §219 til to år og seks måneders fengsel med fradrag av 148 dager for utholdt varetekt. Han ble frifunnet for de tiltaleposter som gjaldt straffeloven §229.

Etter anke nedsatte Høyesterett ved dom 23. april 1982 straffen til fengsel i ett år og ni måneder.

Den 27. september 1981 ble han undergitt varetektfengsling inntil han 7. mai 1982 ble overført til soning. I varetektstiden var han undergitt brev- og besøksforbud inntil dette 16. oktober 1981 ble omgjort til brev- og besøkskontroll, som ble avsluttet 9. november 1981. Straffen ble sonet ved Ålesund kretsfengsel og ved Bergen kretsfengsel. Han ble da løslatt på prøve med en resttid på 218 dager og en prøvetid på ett år.

Rødseth hevdet at den forbeholdne tilståelsen han var kommet med, hadde skjedd under press under langvarige politiavhør, og at han på grunn av datterens død hadde vært i psykisk ubalanse, og følt et uberettiget ansvar for hennes død. Han hevdet at avhørene hadde vært så belastende at han hadde skrevet under på avhørsrapporter uten å lese igjennom hva der sto (falsk tilståelse).

Rett før Therese døde, oppdaget fylkessykehuset i Ålesund at hun led av såkalt «høy blødningstid». Dette innebar at hun ville ha særlig lett for å få blåmerker (indre blødninger), selv ved mindre berøringer. Lidelsen kan også medføre benskjørhet, noe som kunne forklare benbruddet.

Senere ble det konstatert at Rødseths sønn kan ha noe av den samme sykdommen. Dette ble oppdaget da gutten skulle fjerne mandlene.

Både Rødseths daværende kone Mai-Britt Rødseth og hans svigerforeldre støttet ham, og svigerforeldrene bidro hele tiden under gjenopptakelsessakene økonomisk for å få saken gjenopptatt.

Etter hvert engasjerte også utenforstående seg i saken, og Wenche Foss tok initiativ til innsamling av ca. 300 000 underskrifter for å få saken gjenopptatt etter to mislykkede forsøk fra Rødseths side.

Rødseth begjærte først gjenopptakelse den 12. august 1983. Ved lagmannsrettens beslutning 7. september 1984 ble begjæringen forkastet, og Høyesteretts kjæremålsutvalg stadfestet dette ved kjennelse 13. desember 1984.

Annen gang han begjærte gjenopptagelse var 3. september 1986. Lagmannsretten forkastet begjæringen ved kjennelse av 19. juni 1987. Høyesteretts kjæremålsutvalg stadfestet kjennelsen ved kjennelse av 31. august 1989.

Den tredje gjenopptagelsesbegjæring ble fremsatt 23. mai 1996. Årsaken var blant annet at det etter at Liland-saken ble avgjort, ble lettere å få tatt opp alvorlige straffesaker i rettssystemet.

Den førte til at lagmannsretten 25. mars 1997 avsa kjennelse i medhold av straffeprosessloven §392 annet ledd om at saken skulle gjenopptas. Gjenopptagelsen gjaldt de tiltaleposter han ikke ble frifunnet for, forbrytelsene mot straffeloven §219.

Etter hovedforhandling i saken i Ålesund 24.–28. november 1997 ble så Rødseth frifunnet. Dommen ble avsagt under dissens, idet et mindretall bestående av rettens formann, lagdommer Olaf Jakhelln, sorenskriver Jan Erling Lied og en av meddommerne stemte for at han måtte dømmes for å ha overtrådt straffeloven §228 første ledd i forbindelse med de forhold han i 1982 var funnet skyldig i.

Den frifinnende dom ble avsagt 1. desember 1997.

Den 2. mars 1998 mottok Frostating lagmannsrett, fra advokat Harald Stabell på vegne av Rødseth, begjæring om erstatning og oppreisning under henvisning til straffeprosessloven §444, §445 og §446, på vegne av hans nå fraskilte ektefelle begjæring om oppreisning etter straffeprosessloven §448, og på vegne av hans tidligere svigerforeldre begjæring om erstatning i henhold til straffeprosessloven §448.

Begjæringene ble, i medhold av prinsippet i straffeprosessloven §13, besluttet undergitt felles behandling.

Kravene mot staten var:

• Sveinung Rødseth: Erstatning (økonomisk tap): kr 1.000.000,-, Oppreisning: kr 3 000 000,-, til sammen kr 4 000 000,-.
• Mai-Britt Rødseth: Oppreisning: kr 500 000,-
• Svigerforeldrene: Erstatning: kr 254 500,-

Samlede krav overfor staten var således kr 4 754 500,-

Staten v/ statsadvokatene i Møre og Romsdal, Sogn og Fjordane, avviste alle kravene, og gjorde blant annet et vesentlig poeng av at kravene var fremsatt to dager for sent (fristen var tre måneder etter opplesningen av lagmannsrettens dom).

Ved lagmannsrettens avgjørelse den 23. oktober 1998 ble Sveinung Rødseth tilkjent kr. 530 000,- i erstatning, og kr. 400 000,- i oppreisning, til sammen kr. 930 000,-. Ingen av de øvrige kravene ble imøtekommet, men det ble antydet at en vesentlig del av Rødseths oppreisning burde gå til dekning av svigerforeldrenes utgifter. Formann i lagmannsretten var lagdommer Olaf Jakhelln.

I ettertid er det blitt stilt spørsmål omkring at en lagmann som dissenterer i spørsmålet om skyld, blir utnevnt som lagdommer i spørsmålet om erstatning i den samme saken.