Adaptiv optikk er teknologi i bakkebaserte teleskoper som korrigerer for optiske forstyrrelser i atmosfæren. Uten adaptiv optikk vil teleskoper med speildiametere på flere meter ikke kunne gi bildekvalitet utover hva tilsvarende teleskoper med speil på 2–3 meter kan gi.

Installering av det derformerbare sekundærspeilet til Very Large Telescope (VLT). Dette er det største adaptiv optikk-speilet som er konstruert. Speilet gjør det mulig for teleskopet å ta skarpere bilder.

VLTs sekundærspeil av ESO/E. Vernet. Falt i det fri (Public domain)

Adaptiv optikk virker gjennom et system av stempler på baksiden av en tynn, svakt deformerbar speilflate. Deformasjonene i speilflaten motvirker forstyrrelser i lysbølgefronten til den innkommende strålingen fra astronomiske objekter som teleskopet er rettet mot.

Det ligger en betydelig teknisk utfordring i å bestemme forstyrrelsen i bølgefronten til enhver tid. Siden de aktuelle atmosfæriske forstyrrelsene gjerne endrer seg i løpet 1/100 sekund, må de nødvendige korreksjonene kunne måles og korrigeres like raskt.

For å måle hvordan den astronomiske strålingen påvirkes av atmosfæren, brukes gjerne laserstråler som sendes opp i atmosfæren. Laserlyset reagerer med atomer i atmosfæren som deretter sender ut stråling. Slik dannes kunstige referansestjerner som kan brukes til å gjøre korreksjonsberegninger. Vanlige stjerner er som regel for lyssvake eller feil plassert på himmelen i forhold til retningen teleskopet peker til å benyttes til dette.

Neptun fotografert av VLT med og uten det adaptive optikk-systemet aktivert. Den adaptive optikken fører til en enorm forbedring i bildeskarphet.

Neptun av ESO/P. Weilbacher (AIP). Falt i det fri (Public domain)

Utviklingen av adaptiv optikk ble ledet av den britiske fysikeren Raymond N. Wilson (1928–2018) og inngikk som en del av European Southern Observatorys (ESO) vellykkede New Technology Telescope (NTT) på La Silla i Chile som ble ferdigstilt i 1989.

Etter NTT ble adaptiv optikk standardutstyr i store bakkebaserte teleskoper, som blant annet ESOs Very Large Telescope (VLT, fire identiske 8,2 meter teleskoper) på fjellet Cerro Parana i Chile, det japanske Subaru-teleskopet (8,2 meter) på Mauna Kea på Hawaii, samt de to Keck-teleskopene (10 meter) også på Mauna Kea. Adaptiv optikk vil utgjøre et viktig element i det fremtidige kjempeteleskopet Extremely Large Telescope (ELT, 39,3 meter) som er under konstruksjon av ESO på Cerro Amazones (3060 moh.) i Chile.

Det nyeste adaptive optikksystemet ved VLT, først testet ut i 2018, gjør at skarpheten til teleskopets observasjoner ikke lenger er begrenset av turbulensen i atmosfæren. VLT kan nå ta bilder som overgår Hubble-romteleskopet i skarphet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.