Adaptiv optikk, teknologi i bakkebaserte teleskoper som korrigerer atmosfærens optiske forstyrrelser. Uten adaptiv optikk vil teleskoper med speildiametere på flere meter ikke kunne gi bildekvalitet utover hva tilsvarende teleskoper med speil på 2-3 meter kan gi.

Adaptiv optikk virker gjennom et system av stempler på baksiden av en tynn svakt deformerbar speilflate. Deformasjonene i speilflaten motvirker feil i bølgefronten til innkommende stråling fra astronomiske objekter teleskopet er rettet mot. Det ligger også en betydelig teknisk utfordring i å bestemme forstyrrelsen i bølgefronten til enhver tid.  Siden de aktuelle atmosfæriske forstyrrelsene gjerne endrer seg i løpet 1/100 sekund må de nødvendige korreksjonen kunne måles og korrigeres like raskt.

Utviklingen av adaptiv optikk ble ledet av Raymond N. Wilson og inngikk som en del av ESOs vellykkede New Technology Telescope (NTT) på La Silla, Chile, ferdigstillt i 1989.

Etter NTT ble adaptiv optikk fort standard utstyr i store bakkebaserte teleskoper, som blant annet ESOs Very Large Telescope (VLT) som består av fire identiske 8.2 meter teleskoper,  det japanske Subaru-teleskopet (8.2 meter) på Mauna Keak på Hawaii, de to Keck-teleskopene (10 meter) også på Mauna Kea, og i tillegg vil det utgjøre et viktig element i det fremtidige kjempeteleskopet E-ELT (39.3 meter) som vil bli satt opp på Cerro Amazones, 3060 m.o.h., i Chile.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.