María de Zayas

Rammefortellingen kretser om den unge og vakre Lisis ved hoffet i Madrid. For å muntre henne opp mens hun er febersyk i julen, samles hennes venner for å fortelle historier i kveldene mellom jul og nyttår. De ti historiene som fortelles i den første samlingen tematiserer kjærlighetsintriger som har handlekraftige kvinnelige hovedpersoner som selv forsvarer sin ære. I avslutningen av rammefortellingen avtales det at Lisis skal inngå ekteskap med én av fortellerne første nyttårsdag.

I åpningen av neste novellesamling er imidlertid Lisis fremdeles syk, og i fem dager før faste samles igjen vennene for å fortelle historier. Men denne gangen bestemmer Lisis at det kun er kvinnene som skal ha ordet, og at alle historiene skal være sanne. Disse historiene utmerker seg med sin til dels eksplisitte vold og tragiske slutt. Der novellesjangeren på 1600-tallet vanligvis har ekteskap som en lykkelig slutt, ender seks av de ti historiene i Parte segunda med konedrap ('uxoricidio'). Som en konsekvens av disse historiene om menns bedrag og vold mot kvinner, erklærer Lisis i rammefortellingens overraskende avslutning at hun velger å trekke seg tilbake til kvinnelig fellesskap i kloster framfor å inngå ekteskap.

I dedikasjonen «Til leseren» forsvarer Zayas eksplisitt kvinners intellektuelle kapasitet ved å kritisere menns begrensing av kvinners tilgang til kunnskap. Selv hylles hun som lærd og sibylle i hyllingsdiktene av flere kjente mannlige samtidsforfattere som innleder novellesamlingen, som også inkluderer et dikt av den kvinnelige dramatikeren Ana Caro de Mallén. Dedikasjonen siteres ofte som en forløper for feminismen i spansk litteratur.

Novellesamlingene kom i flere opplag og ble oversatt til blant annet fransk, engelsk, tysk, nederlandsk og italiensk. På 1600-tallet var det kun verk av Miguel de Cervantes, Francisco de Quevedo og Mateo Alemán som hadde større internasjonal suksess. Zayas’ verk hadde stor innflytelse i Frankrike, der Paul Scarron adapterte flere av hennes noveller.