Kvinners rettigheter har i Tyskland vært en kampsak fra midten av 1800-tallet. Tyske kvinner fikk stemmerett i 1919. Under første verdenskrig begynte mange kvinner å arbeide i industrien, men etter krigens slutt ble de igjen diskriminert på arbeidsmarkedet. Under det nazistiske styret ble kvinners rettigheter sterkt innskrenket. Etter andre verdenskrig ble Tyskland delt i to, og det var store forskjeller på kvinners rettigheter i Vest- og Øst-Tyskland, spesielt med tanke på retten til abort. Etter gjenforeningen ble det i 1995 vedtatt en ny abortlov som tillot selvbestemt abort.

De første tilløpene til en kvinnesaksbevegelse i Tyskland hadde utspring rundt revolusjonen i 1848. Den første kvinnesaksforeningen ble stiftet i 1865 av Louise Otto-Peters. Den krevde likestilling i arbeid og utdanning, men la også stor vekt på sosialt arbeid og unngikk kontroversielle spørsmål som stemmerett. Den første kvinnestemmerettsforeningen ble stiftet først i 1902, men kvinnestemmerettsbevegelsen ble aldri virkelig slagkraftig, og den fikk liten støtte fra liberale politiske krefter. Tvert imot var det sosialdemokratiet og arbeiderkvinnebevegelsen som utgjorde hovedkraften i kvinnestemmerettskampen.

I 1908 oppnådde kvinnene full forenings- og forsamlingsfrihet, og i 1919 stemmerett.

Den sosialdemokratiske bevegelsen hadde i begynnelsen en negativ holdning til kvinnearbeid og til organisering av kvinner. En av de klareste motstanderne av en slik holdning var August Bebel. Hans bok Kvinnen og sosialismen (1879) fikk stor betydning for arbeiderbevegelsens syn på kvinnespørsmål både i Tyskland og i andre land. Etter at sosialistloven ble opphevet i 1890, utviklet det seg en sterk sosialistisk kvinnebevegelse med Clara Zetkin som den ledende skikkelsen. Bevegelsen utgav tidsskriftet Die Gleichheit, og ble et sentrum også for den internasjonale sosialistiske kvinnebevegelsen.

På begynnelsen av 1900-tallet fikk kvinnene adgang til heltidsstudier ved universitetene. Fra 1922 fikk kvinner adgang til offentlige embeter og lik lønn i statens tjeneste, men fra 1932 ble det innført innskrenkninger i disse rettighetene. Kvinner under 35 år ble utelukket fra embeter, kvinneandelen ved universitetene ble begrenset oppad til 10 %, og kvinnelønningene ble kraftig senket.

Under første verdenskrig ble kvinnene trukket ut i arbeidslivet i masseomfang. Hele industrigrener, også innenfor tungindustrien, ble fullstendig dominert av kvinner. Ved krigens slutt satte det inn en hard diskriminering av kvinnene på arbeidsmarkedet. En forordning av 1919 påla kvinner å forlate arbeidet dersom mannen hadde inntekt. Samtidig spredte det seg en avvisende holdning til kvinnearbeid i fagforeningene, og kvinnene fikk liten støtte fra sine mannlige arbeidskamerater.

Diskrimineringen nådde sitt høydepunkt under de 12 årene med nazistisk styre. Da var det en uttalt politikk at kvinnene skulle tilbake til hjemmet og at deres oppgave var å føde barn. Det ble innført en rekke restriksjoner mot kvinner i arbeidslivet; ekteskap og barnefødsler ble økonomisk og moralsk belønnet, mens ugifte kvinner ble dirigert til visse områder av arbeidslivet, som husarbeid, landbruk og sosialt arbeid. Da krigsøkonomien igjen økte behovet for arbeidskraft, ble mange av restriksjonene i praksis satt ut av funksjon.

Etter andre verdenskrig var forholdene for kvinner ganske forskjellige i de to tyske statene. I Vest-Tyskland forbød forfatningen av 1949 diskriminering på grunnlag av kjønn, men i praksis oppnådde man ikke full likestilling. Blant annet var kvinner sterkt underrepresentert i det politiske liv (selv om det fantes kvinner både i Forbundsdagen og forbundsregjeringen), og det var en lavere andel av kvinner enn menn som tok høyere utdanning. Arbeidsløsheten rammet kvinnene hardere enn menn, og kvinner tjente dårligere, selv om det fra 1980 ikke lenger var tillatt med forskjellsbehandling av kvinner og menn i arbeidslivet. Vest-Tyskland hadde en meget restriktiv abortlov, og liberalisering av denne var et av hovedkravene for kvinnebevegelsen.

I Øst-Tyskland fikk kvinnene i prinsippet likestilling i 1945, og det ble gjort store anstrengelser for å få kvinnene til å utdanne seg og gå inn i produksjonen. Kvinneandelen både i arbeidslivet og på universiteter og høyskoler var her bortimot 50 %, men også her var kvinner underrepresentert i høyere stillinger. Prevensjon var gratis, og barnehagedekningen tilnærmet 100 %.

Ved gjenforeningen av Tyskland var en av de mest omstridte sakene spørsmålet om abortlovgivning, da Øst-Tyskland (siden 1972) hadde selvbestemt og gratis abort. Den nye loven fra 1992 ble kjent grunnlovsstridig av høyesterett, og først i 1995 ble en endelig abortlov for det gjenforente Tyskland vedtatt. Abort tillates nå i de første tre måneder av svangerskapet, under forutsetning av at kvinnen har søkt rådgivning først.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.