Karen Anne Buljo

Karen Anne Buljo debuterte som forfatter i 2008 med diktsamlinga Jeg hvisker en hemmelighet til meg selv. Stemmen i diktet veksler mellom å påkalle urkvinnene, hjelpere fra en mytisk tid, og på den andre siden uttrykker stemmen hvordan det er å leve i to ulike verdener samtidig. Den ene verdenen er den samiske, med nære familiebånd og en tradisjonell levevei. Den andre verdenen illustreres ved betraktninger gjort i massen på Carl Berners plass. Familiebåndene blir framhevet ved bruk av de samiske ordene eadni (mor), oabbá (søster), áhčči (far), slik som i diktet «Mor»: Eadni,/Mor/vår blekeste trygghet!/Gi råd til din yngste./Se, hun skjelver.

Dette, og flere av de andre diktene illustrerer en kamp og et slags oppgjør med fornorskningspolitikken som den norske stat førte overfor den samiske og kvenske befolkningen. Billedlig framstilt som et lån til stállu, samenes fiende fra urgammel tid. Et lån som aldri ble betalt tilbake. Forankringen i den samiske tradisjonen er avgjørende for i det hele tatt å få puste. Livet er en balanse mellom bestemors fortellinger og valget om å følge trikken videre.

Šiellaspeajal, som kom ut i 2017, er Karen Anne Buljos andre diktsamling. Hun har selv gjendiktet den til norsk med tittelen Amulettspeilet (2019). Boka er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for 2019. Stemmen i diktet framtrer både som urgammel, gammel, ung og barn. Det mytiske er framtredende også i denne diktsamlingen, med flere av figurene fra samisk muntlig tradisjon, som underjordiske, utburd, bytting og huldra. Joiken er sentral som et gjentakende og samlende element i diktene. Joiken er en av de eldste samiske tradisjonene. Den binder personer sammen, både i sorg og glede. Det tradisjonelle livet og geografien der folk har virket, er en gjennomgående motiv i diktene.

Diktene har en tidløshet over seg, men noen av dem har en konkret tid- og stedfestet referanse, som diktet «Virdnejávri», et vann som etter kampen om Alta-Kautokeino-vassdraget fra 1979–1981, ble demmet opp i forbindelse med utbyggingen av Alta kraftverk . Stemmen i diktsamlinga minner leseren om at vi vi lever av naturen, og det vil ikke gagne oss å ødelegge den. Diktene er ikke eksplisitt politiske. De uttrykker betraktninger og sorg over det som er tapt, og det samene har måttet tåle av overgrep fra myndighetenes side. Implisitt er henvisningen til den sterke samiske tradisjonen, med sine mørke sider også, at samene står på fast grunn som et eget folk med rett til å fortsette sin tradisjon.