Karen Anne Buljo

Karen Anne Buljo debuterte som forfatter i 2008 med diktsamlinga Jeg hvisker en hemmelighet til meg selv. Stemmen i diktet veksler mellom å påkalle urkvinnene, hjelpere fra en mytisk tid, og på den andre siden uttrykker stemmen hvordan det er å leve i to ulike verdener samtidig. Den ene verdenen er den samiske, med nære familiebånd og en tradisjonell levevei. Den andre verdenen illustreres ved betraktninger gjort i massen på Carl Berners plass. Familiebåndene blir framhevet ved bruk av de samiske ordene eadni (mor), oabbá (søster), áhčči (far), slik som i diktet «Mor»: Eadni,/Mor/vår blekeste trygghet!/Gi råd til din yngste./Se, hun skjelver.

Dette, og flere av de andre diktene illustrerer en kamp og et slags oppgjør med fornorskningspolitikken som den norske stat førte overfor den samiske og kvenske befolkningen. Billedlig framstilt som et lån til stállu, samenes fiende fra urgammel tid. Et lån som aldri ble betalt tilbake. Forankringen i den samiske tradisjonen er avgjørende for i det hele tatt å få puste. Livet er en balanse mellom bestemors fortellinger og valget om å følge trikken videre.

Šiellaspeajal, som kom ut i 2017, er Karen Anne Buljos andre diktsamling. Hun har selv gjendiktet den til norsk med tittelen Amulettspeilet (2019). Boka er nominert til Nordisk råds barne- og ungdomslitteraturpris for 2019. Stemmen i diktet framtrer både som urgammel, gammel, ung og barn. Det mytiske er framtredende også i denne diktsamlingen, med flere av figurene fra samisk muntlig tradisjon, som underjordiske, utburd, bytting og huldra. Joiken er sentral som et gjentakende og samlende element i diktene. Joiken er en av de eldste samiske tradisjonene. Den binder personer sammen, både i sorg og glede. Det tradisjonelle livet og geografien der folk har virket, er en gjennomgående motiv i diktene.

Diktene har en tidløshet over seg, men noen av dem har en konkret tid- og stedfestet referanse, som diktet «Virdnejávri», et vann som etter kampen om Alta-Kautokeino-vassdraget fra 1979–1981, ble demmet opp i forbindelse med utbyggingen av Alta kraftverk. Stemmen i diktsamlinga minner leseren om at vi vi lever av naturen, og det vil ikke gagne oss å ødelegge den. Diktene er ikke eksplisitt politiske. De uttrykker betraktninger og sorg over det som er tapt, og det samene har måttet tåle av overgrep fra myndighetenes side. Implisitt er henvisningen til den sterke samiske tradisjonen, med sine mørke sider også, at samene står på fast grunn som et eget folk med rett til å fortsette sin tradisjon.

Diktsamlinga Nieguin ieiddaid Niegut ble publisert i 2023. Forfatteren har skrevet et kort forord der hun forklarer hvorfor hun valgte å skrive denne boka. Buljo skriver at diktene er deler av kvinners historier, historier om vold og overgrep som de er blitt utsatt for av deres partnere. Forordet er forfatterens måte å knytte sammen kvinnenes beretninger med poesien. Karen Anne Buljo har skrevet et dikt til hver av kvinnene som i over 30 år har delt sine opplevelser med henne. Halvparten av boka er utdrag av beretningene som hver enkelt kvinne har delt med forfatteren, og den andre halvparten er diktene hun har skrevet til beretningen. Stemmene til et par menn høres også i poesidelen. Buljo sier i et intervju at samiske kvinner er sterke, dyktige og stolte, og hun har tenkt på dem og deres familier i skriveprosessen. Buljo håper at fagfolk får øynene opp for boka.

Boka er en kreativ og annerledes diktsamling, en slags form for sakpoesi, der faktisiteten har en helt konkret plass i verket. I et intervju forteller Karen Anne Buljo den dramatiske grunnen til at hun kom i gang med skrivinga av boka. Hun ble oppringt av en kvinne som fortalte at nå hadde de faktisk tenkt å skjære av henne hodet. Denne dramatiske hendelsen gjorde at Buljo startet å skrive boka, for å sette lys på problemet og for å hele seg sjøl.

Stemmene i de ulike beretningene og og diktene beskriver kvinnenes måte å finne en måte å klare seg i et voldelig samliv. Poesien i diktene minner om joikepoesiens billedspråk, der det ofte er konkrete hendelser og opplevelser som danner grunnlaget for joikene. I Nieguin Nieiddaid Niegut setter poesiens ordlek og språkbilder leserens tanker i sving, og nærmer seg kvinnens opplevelser og følelser på en annen måte enn det faktateksten gjør. Både kvinnenes historier og diktene er korte tekster. I delene som beskriver kvinnenes historier skjules ikke noe. Diktene er mer antydende og billedlige. Både beretningene og diktene ville fungere uavhengig av hverandre, men sammen med forfatterens forord er det ikke mulig for leseren å unngå ubehaget de harde og gripende skildringene bringer med seg. Det skildres en umenneskelighet det omtrent ikke finnes ord for. Diktene er forfatterens gave til kvinnene. Deres stemmer er ikke lenge bortglemte og bortgjemte.