Jean Echenoz, fransk forfatter. Hans bygger på tradisjonen både fra den franske nyromanen, fra Flauberts realisme og fra Jules Vernes forening av vitenskap og fantasi. Bøkene hans parodierer ofte ulike former for triviallitteratur, ikke minst kriminalromaner og science fiction. Stilen er økonomisk og effektiv, full av humor og ironi, men uttrykker et pessimistisk livssyn.

Blant bøkene kan nevnes Cherokee (1983), Lac (1989; norsk overs. Sjø, 1991), Nous trois (1992; norsk overs. Oss tre, 1994), Un An (1997), Je m'en vais (1999; norsk overs. Jeg stikker, 2001), som ble belønnet med Goncourt-prisen, og Au piano (2003; norsk overs. Ved klaveret, 2006).

I sine siste romaner forener han trekk fra fiksjonslitteraturen og fra dokumentarlitteraturen: Ravel (2008) viser hans sterke interesse for musikk; Courir (2009) handler om den tsjekkiske langdistanseløperen Emil Zatopek og særlig om hvordan han mot sin vilje ble trukket inn i det internasjonale politiske spillet umiddelbart etter annen verdenskrig. En beslektet tematikk finner man i romanen 14 fra 2012, som skildrer hvordan den naive krigsbegeistringen fra 1914 etter hvert gikk over til illusjonsløshet. Uttrykksformen her er ikke minst påvirket av Voltaires ironi.

Echenoz har også vært medforfatter av filmmanuskripter. I samarbeid med en spesialist på hebraisk har han oversatt en bok fra Det gamle testamente for en fransk utgave av Bibelen i modernisert språkdrakt.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.