Islands kystvakt
Island har ingen militære styrker, men kystvakten har to væpnede patruljeskip. Her er ICGV Þór (Thor) som ble sjøsatt i 2011
US Marines på Island
Island er medlem av NATO. Fra 1951 til 2006 hadde USA militære styrker på Keflavík-basen. Her marsjerer amerikanske soldater på Island før NATO-øvelsen Trident Juncture i 2018.
Av /Forsvaret.

Island har ikke et tradisjonelt militært forsvar, men landet har en sikkerhetsgaranti gjennom sitt medlemskap i forsvarsalliansen Nato. Island har en kystvakt (Landhelgigæsla Ísland) med begrenset militær kapasitet, og et luftforsvarssystem (Íslenska loftvarnakerfið) som inngår i Natos luftovervåkingssystem. Island deltar også, med ikke-militære bidrag, i internasjonale operasjoner.

Island har aldri hatt et forsvar i militær forstand, og landet førte i likhet med Norge en nøytralitetspolitikk i mellomkrigstida. På grunn av landets strategiske beliggenhet i Nord-Atlanteren ble Island likevel trukket inn i andre verdenskrig. Med framveksten av den påfølgende kalde krigen valgte Island, til tross for betydelig motstand i befolkningen, å slutte seg til Nato fra starten i 1949.

Forsvarspolitikkens rammer

Island har ikke et eget, militært forsvar, men er forsvart gjennom sikkerhetspolitisk samarbeid, først og fremst gjennom medlemskapet i Nato, dernest gjennom en forsvarsavtale med USA. Dette er de to pilarene den islandske sikkerhets- og forsvarspolitikken hviler på. Dertil kommer samarbeid med andre land, inklusive innenfor det nordiske forsvarssamarbeidet.

Uten et militært forsvar har Island heller ikke et forsvarsdepartement, eller en forsvarsminister. Sikkerhets- og forsvarspolitikken tilligger utenriksdepartementet, mens kystvakten ligger under justisdepartementet.

Island er strategiske plassert i Nord-Atlanteren, og anses derfor som en viktig alliert, selv om landet ikke har egne militære styrker. Den strategiske verdien ble synliggjort under andre verdenskrig, og forsterket under den kalde krigen. Sovjetiske, senere russiske, marinestyrker er avhengige av å kunne ta seg gjennom det såkalte GIUK-gapet, for å nærme seg østkysten av Nord-Amerika. GIUK er området mellom Grønland, Island og Storbritannia (United Kingdom), og forbinder denne delen av Atlanterhavet med norskekysten. Kontroll over GIUK-gapet er derfor en vesentlig del av Natos forsvarsplanlegging.

Nato-samarbeid

Island var en av grunnleggerne av Nato, da Atlanterhavspakten ble inngått i 1949. Island er det eneste av Natos medlemmer som ikke har et eget militært forsvar, og dette ble det tatt høyde for da landet sluttet seg til alliansen.

Det faktiske forsvaret, ut over den kollektive sikkerhetsgarantien som ligger i selve Nato-medlemskapet, ble tidlig tuftet på en bilateral avtale mellom Island og USA, inngått i 1951, og som varte til 2016. Innenfor rammen av denne avtalen etablerte USA, formelt etter oppfordring fra Nato, en egen forsvarskommando for forsvaret av Island: The Iceland Defense Force, IDF (islandsk: Varnarlið Íslands). IDF var lenge underlagt United States Atlantic Command; deretter United States Joint Forces Command.

Kommandoen etablerte hovedkvarter og base ved Keflavík, nær hovedstaden Reykjavík, med en amerikansk offiser som øverstkommanderende. Kommandoen ble bemannet med elementer fra flere deler av USAs forsvar. Også flere andre Nato-medlemmer, inklusive Norge, bidro med personell.

Den allierte kommandoen ble redusert i omfang etter at den kalde krigen var over, og de siste amerikanske styrkene ble trukket ut i september 2006. Island og USA har senere inngått nye samarbeidsavtaler knyttet til sikkerhets- og forsvarssamarbeid, inklusive i 2017. Samarbeidet innbefatter amerikansk deltakelse i øvelser og luftovervåkning, sammen med andre land.

Nato har gjennom årene gjennomført flere militærøvelser på Island, med deltakelse fra mange medlemsland, blant annet Northern Viking og Northern Challenge.

Nato har påtatt seg å bidra til overvåking av Islands luftterritorium, blant annet gjennom luftpatruljering. Luftovervåkingen benytter blant annet fire radarstasjoner som inngår i NATO Iceland Air Defence System (IADS), som er en integrert del av NATO Integrated Air and Missile Defence System (NATINAMDS). Natos kontroll- og rapporteringssenter (Control and Reporting Centre, CRC) på Keflavík er knyttet til Natos kombinerte luftoperasjonssenter (Combined Air Operations Centre, CAOC) i Uedem, Tyskland.

Nato gjennomfører regelmessig luftpatruljering over islandsk territorium, gjennom NATO Air Policing in Iceland. Dette er en kollektiv fredstidsaktivitet for å sikre Islands nasjonale luftrom, og derigjennom alliansens samlede luftrom. Slik luftpatruljering er gjennomført siden 2008, og skjer på regelmessig basis, med en rotasjon mellom Nato-medlemmer, som deltar med fly og bakkemannskaper for en begrenset periode. Patruljeringen skjer fra Keflavík, og deployering til Island er en del av operasjonen.

Nordisk samarbeid

Islands samarbeid med andre nordiske land har dels skjedd innenfor rammen av Nato (med Danmark og Norge), dels gjennom det nordiske forsvarssamarbeidet, så vel som på bilateralt nivå, blant annet med Norge.

Et mer formalisert forsvarssamarbeid mellom de nordiske land ble anbefalt i den såkalte Stoltenberg-rapporten fra 2009, presentert av Norges tidligere forsvars- og utenriksminister Thorvald Stoltenberg. De forsvarsrelaterte forslagene fra denne rapporten er fulgt opp innenfor rammen av Nordic Defence Cooperation (NORDEFCO). Ett av forslagene fra Stoltenberg-rapporten var å etablere et nordisk samarbeid om luftovervåking, blant annet gjennom luftpatruljering, over Island.

Norge har deltatt i NATO Air Policing in Iceland siden 2007, da Norge sendte ett P–3 Orion overvåkingsfly og to F–16 jagerfly til Island. Norge har senere deltatt flere ganger, fra 2020 med F-35 kampfly. En del av oppgaven er å kunne gjennomføre såkalte Quick Reaction Alert (QRA); en rask reaksjon ved oppdukkende situasjoner.

I 2007 inngikk Island og Norge en avtale om sikkerhets-, forsvars-, beredskaps- og redningssamarbeid. En avtale om utvidet sikkerhetspolitisk samarbeid, som også omfatter deltakelsen med norske kampfly på Island, ble undergnet i 2011. Island anmodet Norge om et tettere samarbeid etter at den bilaterale amerikanske utstasjoneringen der ble avsluttet i 2006. De norsk-islandske avtalene utgjør en ramme for sikkerhets- og forsvarspolitisk samarbeid, i tillegg til sivil beredskap, overvåking av sjøtrafikk og søk- og redningstjeneste.

Forsvarspolitiske midler

Island har ikke regulære militære midler, i et militært forsvar, og forsvaret av Island er tuftet på det kollektive forsvaret i Nato. Island har likevel en viss militær kapasitet, og elementer i en forsvarsstruktur. Disse består først og fremst av kystvakten, dernest av et luftovervåkingssystem som organisatorisk tilhører Kystvakten, samt en enhet for deltakelse i internasjonale operasjoner. Luftovervåkingen er en integrert del av Natos struktur; de to andre er nasjonale kapasiteter.

Kystvakten

Den islandske kystvakten (Landhelgigæsla Ísland) hører under justisdepartementet. Den har en personellstyrke på 250, og er oppsatt med to væpnede patruljeskip, ett hjelpefartøy, ett lett transportfly og tre helikoptre.

Kystvaktens funksjon er å sikre Islands suverenitet og interesser, først og fremst i det maritime domenet, og håndhever blant annet landets territorielle og økonomiske grenser til havs, herunder fiskerisonene. Til oppgavene hører overvåking, og søk- og redning. Disse løses fortløpende i samarbeid med andre land. Dette er juridiske og ikke militære oppgaver, men for håndheving av islandsk lovgiving er skipsvaktfartøyene bevæpnet.

Kystvakten har også oppgaver av mer militær karakter, knyttet til Islands medlemskap i Nato, og Natos aktiviteter i islandsk territorium. Kystvakten bidrar således til sikkerhet knyttet til Nato-operasjoner på og fra flybasen Keflavík og Island luftovervåkingsinstallasjoner, og til Islands maritime sikkerhetssone. Kystvakten stiller med vertslandsstøtte ved alliert aktivitet på Island. Den har en egen enhet for rydding av eksplosiver (EOD) på land og sjø.

Kystvakten har ansvar for å koordinere søk- og redningsarbeidet innenfor Islands økonomiske sone og den sonen i Nord-Atlanteren Island har påtatt seg ansvar for. Som del av dette driver Kystvakten den islandske redningssentralen. Den har også

Island har et system for luftforsvar, med et nasjonalt element underlagt Kystvakten, og som inngår i Natos luftforsvarsstruktur: Íslenska loftvarnakerfið har ansvar for fire radarstasjoner, lokalisert til Miðnesheiði, Bolafjalli, Gunnólfsvíkurfjalli og Stokknesi.

Landhelgigæsla Ísland ble opprettet i 1926. Íslenska loftvarnakerfið ble opprettet i 1987. Hovedkvarteret er samlokalisert med redningssentralen, i Reykjavík.

Kriseenheten

Underlagt det islandske utenriksdepartementet, har Island en kriseenhet for innsetting av personell i ulike internasjonale operasjoner; militære, politiske og humanitære. Enheten, Icelandic Crisis Response Unit (ICRU; islandsk: Íslenska friðargæslan) stiller primært sivilt personell, blant annet fra politiet og kystvakten.

Íslenska friðargæslan ble opprettet i 2001.

Bruk av forsvarsmidler

Island har bidratt i flere internasjonale operasjoner, dels med militært, delt med sivilt personell, siden 1950-tallet. Siden begynnelsen av 2000-tallet har innsatsen skjedd gjennom den islandske kriseenheten Icelandic Crisis Response Unit (ICRU).

De første islandske bidragene til fredsbevaring skjedde med politipersonell til Midtøsten. Det var også islendinger som tjenestegjorde i den norske styrken i United Nations Interim Force in Lebanon (UNIFIL), men da under norsk flagg.

Gjennom ICRU bidrar Island gjerne med 10–20 personer til enhver tid, for kortere oppdrag eller for noe lengre tid, i operasjoner iverksatt av flernasjonale organisasjoner som FN, NATO eller OSSE. Den største innsatsen har vært til Afghanistan, Balkan og Midtøsten.

I Afghanistan deltok Island, gjennom ICRU, først i International Security Assistance Force (ISAF); deretter i Resolute Support Mission (RSM). På Balkan har Island deltatt både i FN-operasjoner, blant annet med medisinsk personell tilknyttet norske militære avdelinger, med politipersonell i United Nations Interim Administration Mission in Kosovo (UNMIK) og med personell til flyplassen i Pristina under Nato-operasjonen Kosovo Force (KFOR) i Kosovo. Island har også stilt politipersonell til European Union Police Mission (EUPM) i Bosnia-Hercegovina og for utdanning av politi i Liberia. ICRU har sendt personell til flere innsatser i Palestina, til støtte for ulike FN-organisasjoner. , Island har også stilt med valgobservatører til flere land innenfor Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa (OSSE). Island bidro også med personell til den ikke-militære fredsstyrken Sri Lanka Monitoring Mission (SLMM) på Sri Lanka.

Historie

Islands forsvarshistorier er mest av alt historien om forsvarspolitikken, all den tid Island ikke har hatt et reelt militært forsvar. Under dansk styre ble det på midten av 1800-tallet organisert en militær enhet som ble omtalt som en islandsk hær, Herfylkin. Denne var liten og dårlig utrustet, med gamle våpen, og forvitret. Etableringen av en islandsk kystvakt tidlig på 1900-tallet var deretter det nærmeste Island kom i å etablere et militært forsvar, selv om det forut for utbruddet av andre verdenskrig ble besluttet å opprette militære reserveenheter med utspring i det islandske politiet. Slike ble så vidt opprettet og øvd før krigsutbruddet, men fikk ikke spilt noen rolle i krigen.

Andre verdenskrig

Island hadde ingen militærmakt som kunne engasjere seg i andre verdenskrig. Like fullt ble Island trukket inn i krigen, allerede 10. april 1940, dagen etter at Danmark og Norge ble overfalt av Nazi-Tyskland. På grunn av Islands strategiske beliggenhet gikk Storbritannia til invasjon, gjennom Operation Fork, og tok kontroll over øya, for å forhindre at Tyskland skulle gjøre det. I 1941 overtok USA kontrollen over Island, og hadde styrker stående der til 1946.

Også Norge hadde en tid militære styrker på Island under andre verdenskrig. I august ble en avdeling fra de norske styrkene som var satt opp i Storbritannia overført til Island, og forlagt ved Akureyri; i 1943 til Reykjavík, før den ble trukket ut i 1944. Avdelingen ble kalt Det norske kompani, Island, besto på det meste av 107 mann, og hadde som oppdrag av britiske myndigheter å etablere en norsk skiløpertropp til støtte for britene. Også fly og mannskaper fra 333-skvadronen opererte fra Island under krigen.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • The International Institute of Strategic Studies (IISS) (2023). The Military Balance 2023

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg