Island ligger 287 km sørøst for Grønland, 420 km nordøst Færøyene, 798 km nordvest for Skottland og 970 km vest for Norge. Nordligste punkt på fastlandet er Hraunhafnartangi, 66° 32ʹ n.br. (på øyene: Kolbeinsey 67° 10ʹ); sørligste punkt: Dyrhólaey 63° 24ʹ n.br. (på øyene: Surtsey 63° 18ʹ n.br.); østligste utspring: Gerpir 13° 30ʹ v.l.; vestligste: Bjargtangar 24° 32ʹ v.l.

Store deler av Island er nakent platåland på 300–700 moh. Platået er oppbygd av basalt fra tertiærtiden eller lava og tuff fra nyere tid. Blant de få øyene er Vestmannaeyjar. Platået er oppdelt av daler og fjorder, og isolerte fjellpartier rager høyere opp, som regel dekket av isbreer. Snøgrensen varierer fra 750 moh. i nordvest til 1500 m i nordkanten av Vatnajökull, som er Islands største isbre (8300 km2).

I alt er ca. 11 920 km2 dekket av breer. Enkelte høye vulkaner rager opp gjennom isen, blant annet den høyeste, Öræfajökull (Hvannadalshnúkur), 2119 moh. og Hekla 1491 moh. I alt er det ca. 150 vulkaner på Island, hvorav omkring 30 har vært i virksomhet i historisk tid med minst 140 utbrudd. Hekla alene har hatt 15 kjente utbrudd, det siste i 1970. Ved et undersjøisk utbrudd 1963 oppstod vulkanøya Surtsey, areal 1,6 km2.

Det mest ødeleggende utbrudd i historisk tid hadde kraterrekken Laki vest for Vatnajökull 1783–84, da aske og giftige gasser ble spredt ut over landet og forårsaket hungersnød. 1973 skjedde et utbrudd ved siden av Helgafell på Vestmannaeyjar. Innbyggerne måtte midlertidig forlate den delvis ødelagte byen. Siste utbrudd før dette var 6000–8000 år siden. Blant isdekkede vulkaner er Katla i sør dekket av Mýrdalsjökull. Når slike vulkaner har utbrudd, tiner isen, og det oppstår voldsom flom (jökullaup).

I sørvest ligger Islands største lavlandsområde, hvor dalfører går inn i landet, blant annet langs elvene Þjórsá og Hvitá. I dette området er det mange varme kilder, som for øvrig finnes spredt over hele landet (ca. 700), og her er den største bosetningen. Lavlandet lenger øst ved sørkysten har derimot nesten ingen bosetning. Det er dannet av sand og grus fra smeltevannselvene, som forandrer sitt løp og brer seg ut over det flate, karrige landskapet, Skeiðarársandur. I nordøst er de store dalførene bebygd bare i de nedre delene.

Ellers er bosetningen i nord og øst konsentrert til fjordbotnene og til gode fiskehavner for øvrig. De fleste elvene kommer fra breer og fører mye slam med seg. De har stor vannføring og ofte flom på grunn av den sparsomme vegetasjonen i høyere strøk.

Island er nesten helt bygd opp av vulkanske bergarter, vesentlig basalt. Noen sedimenter fra yngre tertiær med brunkull (surtabrandur) og fossiler viser at klimaet den gang var varmere enn nå. Island ligger der høyderyggen mellom Færøyene og Grønland krysser den midtatlantiske ryggen. Her foregår åpningen av Atlanterhavet, og landet utvider seg stadig. Den østligste og vestligste delen er eldst (fra tertiær), mens den midterste er fra kvartær, til dels enda yngre. I denne spredningssonen er de fleste aktive vulkanene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.