Det ble i 2013 påvist bruk av kjemiske våpen (nervegass) under borgerkrigen i Syria, i strid med krigens folkerett. Ved siden av de juridiske og humanitære konsekvenser anvendelse av slike våpen hadde, førte dette til en politisk-diplomatisk krise med både regionale og storpolitiske dimensjoner, sommeren og høsten 2013 – og forsterket særlig etter omfattende tap av sivile etter et angrep mot Ghouta utenfor hovedstaden Damaskus, 21. august 2013.

Bruken av kjemiske stridsmidler ble et sentralt tema i en storpolitisk diskusjon om internasjonal militær inngripen i borgerkrigen – i praksis rettet mot Baath-regimet og til støtte for opprørerne. Som følge av angrepet i august tok særlig USA til orde for militær intervensjon, mens spesielt Russland motsatte seg det. Flere land, blant dem Norge, avviste en militær aksjon medmindre det forelå et klart mandat fra FNs sikkerhetsråd. I september 2013 ble den første resolusjon om krigen i Syria, for fjerning av landets kjemiske våpen, vedtatt av Sikkerhetsrådet.

Se også artikkelen om Borgerkrigen i Syria.

Flere ganger i løpet av krigen var det rapportert om bruk, eller mistanke om bruk, av kjemiske våpen – i strid med internasjonale konvensjoner. Begge sider i konflikten ble anklaget for å ha brukt slike stridsmidler, uten at det førte til represalier. President Barack Obama hadde uttalt at for ham og USA gikk det en 'rød linje' ved bruken av kjemiske våpen: Ble den krysset – altså hvis regimet brukte slike våpen – ville det sannsynliggjøre en militær inngripen fra USAs side. Dette kunne enten skje ved å gi våpenhjelp til opprørerne, eller også ved direkte militært angrep på det syriske regimet, enten sammen med andre land, eller alene.

Etter flere tidligere påstander om – og indikasjoner på – bruk av slike våpen, endret situasjonen seg i august 2013, etter rapporter om store tap av sivile liv som følge av et angrep i boligområdet Ghouta ved Damaskus, 21. august. Dagen etter meldte organisasjonen Leger uten grenser at minst 355 mennesker var drept – sannsynligvis av gass, mest sannsynlig nervegassen sarin. 30. august uttalte USAs utenriksminister John Kerry at den amerikanske regjering med høy grad av sikkerhet hadde fastslått at det syriske regimet sto bak, og at 1429 mennesker var blitt drept som følge av angrepet. NATOs generalsekretær Anders Fogh Rasmussen bekjentgjorde, 2. september, at han hadde sett beviser som overbeviste ham om at det var blitt brukt kjemiske våpen i Ghouta, og at syriske myndigheter var ansvarlig. USAs regjering hevdet å ha funnet spor etter nervegassen sarin.

Dette ble framholdt uten at FNs våpeninspektører ennå hadde bekreftet at det faktisk dreide seg om et gassangrep. Inspektørene, ledet av svensken Åke Sellström, hadde like før angrepet fått adgang til Syria, for å undersøke tidligere påstander om bruk av kjemiske våpen. De kom til åstedet, og tok prøver for analysering, før de ble trukket ut i månedsskiftet august/september. Inspektørene vendte senere tilbake til Syria, 25. september.

Våpeninspektørenes rapport ble 16. september presentert av FNs generalsekretær Ban Ki-Moon. Rapporten slo fast at det uten tvil var benyttet nervegass (sarin) under angrepet, men det lå ikke til inspektørenes mandat å fastslå hvem som sto bak. Rapportens tekniske utlegninger, blant annet at gassen var skutt ved bruk av raketter, ga ifølge våpeninspektørene derimot klare indikasjoner på at de syriske regjeringsstyrkene sto bak, også fordi rakettene hadde blitt skutt ut fra områder som var kontrollert av regimet. Denne tolkningen ble støttet av USA, mens Russland ikke trakk den samme konklusjon. Den russiske regjering fastholdt at også de syriske opprørerne kunne ha stått bak, og viste samtidig til – noe rapporten også understreket – at bevis kunne ha blitt manipulert. Det var opprørssiden som først meldte om angrepet, og distribuerte film og foto fra åstedet. Russland karakteriserte FN-rapporten som partisk, og hevdet at den syriske regjering satt på bevis for at det var opprørerne som sto bak. Syriske myndigheter avviste å ha brukt kjemiske våpen. President al-Assad framholdt som sannsynlig at opprørerne hadde tilgang på sarin. Fransk etterretning meldte at det syriske regimet var i besittelse av over 1000 tonn gass; et av verdens største lagre av kjemiske våpen. Den samme kilden hevdet at kun regjeringsstyrkene var teknisk i stand til å gjennomføre et angrep som det i Ghouta.

FNs generalsekretær uttalte da inspektørenes rapport ble lagt fram, at angrepet var en alvorlig krigsforbrytelse. Den FN-nedsatte granskningskommisjonen Independent International Commission of Inquiry on Syria, framholdt i sin rapport fra september 2013 at begge parter sto bak krigsforbrytelser, men kunne ikke fastslå hvem som sto bak bruk av hvilke kjemiske våpen.

Bruk av kjemiske stridsmidler er i strid med folkeretten, men det samme gjør militært angrep mot et annet land. Diskusjonen om aksjoner overfor det syriske regimet, gitt at det var ansvarlig for bruk av slike våpen, ble derfor et sammensatt spørsmål, med både en juridisk (folkerettslig) dimensjon, og politiske og moralske sider.

I utgangspunktet gir ikke folkeretten rom for militære aksjoner med mindre det er som selvforsvar ved angrep, eller intervensjonen er autorisert av FN, i henhold til FN-paktens artikkel 51. Som følge av de systematiske overgrepene mot sivile særlig i Bosnia og Rwanda på 1990-tallet, ble en ny FN-doktrine utviklet – for å beskytte sivile: Right to Protect (R2P). Denne ble første gang brukt som juridisk grunnlag (FN-autorisasjon) forut for den flernasjonale militære intervensjonen under borgerkrigen i Libya i 2011.

Under Syria-krisen høsten 2013 ble spørsmålet om en internasjonal inngripen i henhold til R2P diskutert i lys av at Sikkerhetsrådet – og dermed FN – langt på vei var handlingslammet. Som følge av at Kina og Russland motsatte seg straffeaksjoner mot Syria, ble det ansett som lite sannsynlig å få på plass en tilsvarende autorisasjon som i Libya.

Bruken av kjemiske våpen i august 2013 økte utsiktene til en internasjonal militær aksjon mot det syriske regimet. USA planla ulike måter å intervenere på, og samordnet seg særlig med Storbritannia og Frankrike. Målsettingen var å få flere land med i en flernasjonal militær styrke, og flere angrepsalternativ ble vurdert, hvor begrensede luftangrep og/eller militær støtte til opprørerne som de mest aktuelle. Etablering av en flyforbudssone ble også diskutert. Det ble derimot ansett som lite sannsynlig at vestlige – eller andre arabiske – stater ville gå inn i Syria med bakkestyrker, slik de gjorde under borgerkrigen i Libya.

Den britiske statsminister David Cameron gikk sammen med USAs president Barack Obama inn for et militært angrep. Cameron led imidlertid nederlag i parlamentet, 29. august, da et flertall stemte mot at Storbritannia skulle ta del i en slik styrke uten forankring i FN-vedtak. Obama holdt fortsatt mulighetene for et amerikansk angrep åpne, om nødvendig uten medvirkning fra allierte styrker. Frankrikes president François Hollande kunngjorde 30. august at franske styrker ville delta ved et angrep. Norge gjorde det klart at det ikke var aktuelt med norsk deltakelse uten FN-mandat. Flere andre land, som Canada og Sverige, gjorde det samme. Tysklands forbundskansler Angela Merkel bekjentgjorde også sin motstand mot angrep. Saudi-Arabia tilkjennega derimot støtte til et flernasjonalt angrep.

31. august kunngjorde president Obama at han ønsket et begrenset, kortvarig angrep – uten å sette inn styrker på bakken. Han ba Kongressen formelt om å godkjenne et amerikansk angrep på Syria, og framholdt at legitimitet er viktigere enn hastverk. Legitimiteten vil i så fall søkes i USAs kongress, ikke FNs sikkerhetsråd. Russlands president Vladimir Putin framholdt at et angrep uten forankring i FN ville være å anse som aggresjon. Stilt overfor trusler om militært angrep fra USA framholdt president al-Assad at hans regjering bekjempet terrorister, støttet fra utlandet, og at Syria ville svare på hva han kalte utenlandsk aggresjon.

Fra både politisk og fagmilitært hold ble det samtidig stilt spørsmål ved effekten av en begrenset militær aksjon, ikke minst i forhold til å beskytte sivile i en pågående krig, og særlig gjennom avgrensede luftangrep.

Parallelt med at USA forberedte et eventuelt militært angrep fortsatte det diplomatiske arbeidet for å finne en ikke-militær løsning på krisen i Syria. Særlig europeiske land engasjerte seg i disse bestrebelsene, og la vekt på at enhver aksjon overfor det syriske regimet måtte ha en folkerettslig forankring i FN.

Bruken av kjemiske våpen forsterket de allerede sterke politiske motsetningene i FNs sikkerhetsråd, såvel som i regionen, rundt borgerkrigen og regimet til president Bashar al-Assad. Gassangrepet i august førte til at USA kunngjorde sin intensjon om å angripe al-Assads regime gjennom en militær aksjon, men fikk ikke med seg sine tradisjonelle allierte. Russland motsatte seg intervensjon, og uenigheten omkring reaksjoner overfor Syria førte til en politisk spent situasjon mellom USA og Russland, før intensivt diplomati fant en foreløpig løsning.

FNs generalsekretær Ban Ki-Moon var blant dem som tok til orde for at det internasjonale diplomatiet måtte få en sjanse, og at svar fra våpeninspektørenes prøver måtte foreligge før konklusjoner – og tiltak – ble truffet. Arabiske liga, under et møte om Syria 2. september, holdt al-Assad-regimet ansvarlig for bruken av kjemiske våpen, avviste militært angrep, og uttalte at en løsning måtte finnes i regi av FN. I Norge orienterte utenriksminister Espen Barth Eide 28. august Stortingets utenriks- og forsvarskomité om situasjonen i Syria, og fikk tilslutning for regjeringens linje om å gå mot en intervensjon uten FN-mandat. Norge var ikke forespurt om selv å delta i en militær aksjon.

Blant påpekte alternativer til en militær aksjon hører flere sanksjoner mot Syria, særlig stans av våpenleveranser til de stridende parter, for å dempe konfliktnivået. Flere land har bidratt – også i form av våpen - til å utruste de syriske opprørerne.

Med en fastlåst situasjon i FNs sikkerhetsråd ble det fra flere hold, også fra enkelte norske politikere, argumentert for at det på humanitært grunnlag – for å beskytte sivile, redde liv og redusere lidelse – kunne forsvares å gripe militært inn uten autorisasjon fra FN. Den norske regjering inntok et prinsipielt standpunkt mot dette, og argumenterte med at ett brudd på folkeretten (bruk av kjemiske våpen) ikke ga rom for et nytt brudd (angrep uten FN-forankring). Mot dette prinsipielle synet ble det framholdt en pragmatisk holdning som la vekt på et moralsk ansvar i forhold til særlig den humanitære situasjonen og et politisk ansvar for å gripe inn mot overgrep overfor sivile.

FNs sikkerhetsråd var langt på vei handlingslammet i forhold til krigen i Syria, vesentlig på grunn av at Kina og Russland motsatte seg ensidig kritikk av det syriske regimet. Russland har støttet al-Assad-regimet, både politisk og militært, og president Vladimir Putin svarte på USAs påstander om å ha funnet bevis på at regimet sto bak gassangrepet med å forlange bevisene presentert for FNs sikkerhetsråd. Under sitt besøk til Sverige 4. september, framholdt president Barack Obama det internasjonale samfunns moralske ansvar for å gripe inn i Syria, og at verdenssamfunnets troverdighet sto på spill. Obama møtte da statsministrene fra de nordiske land. Jens Stoltenberg formidlet Norges prinsipielle syn om nødvendig forankring i FNs sikkerhetsråd, noe som også ble delt av Sveriges statsminister Fredrik Reinfeld.

Obamas Sverige-besøk fant sted på veien til toppmøtet mellom landene i G20-gruppen i St. Petersburg, Russland. Forut for dette, ga president Vladimir Putin signaler om vilje til å kunne støtte en FN-resolusjon, forutsatt at det forelå ugjendrivelige bevis for at det syriske regimet sto bak bruken av kjemiske stridsmidler. Dagen før møtet i Stockholm, kom det – etter norsk initiativ – en felles appell til Sikkerhetsrådet fra de åtte nordiske og baltiske lands utenriksministre samlet i Visby, Sverige, om at rådet må behandle spørsmålet om bruken av kjemiske våpen i Syria. Motsetningen mellom USA og Russland i Syria-spørsmålet preget G20-møtet, hvor flere land advarte mot USAs planlagte intervensjon. Deretter møtte statsråd Kerry Arabiske liga for å søke støtte derfra.

I starten på september arbeidet Syria, Iran og Russland med et diplomatisk kompromiss for å unngå krig, basert på gradvis overgang til demokrati. Etter en uttalelse fra USAs utenriksminister John Kerry 9. september foreslo Russlands utenriksminister Sergej Lavrov at Syria skulle overgi sine kjemiske våpen til det internasjonale samfunn, noe den syriske regjeringen godtok den påfølgende dag. Også FNs generalsekretær Ban Ki-Moon støttet en slik løsning. President Obama omtalte muligheten for lagring under internasjonal kontroll som et politisk gjennombrudd – og utsatte USAs angrepsplaner. I en tale til nasjonen, natt til 11. september, uttalte Obama at USA ville forfølge ideen om kontroll over de kjemiske våpnene, samtidig som det amerikanske forsvaret fortsatte sin planlegging av et militært angrep. Parallelt med dette utarbeidet Frankrike et resolusjonsforslag for FNs sikkerhetsråd, med krav om at Syrias kjemiske våpen ble uskadeliggjort.

Advarsler mot et angrep mot Syria inkluderte både frykt for økte tap, og vanskeligere forhold for det humanitære hjelpearbeidet, og for en spredning av krigen til andre deler av Midtøsten. Syria-krisen innebar også et høyere spenningsnivå mellom USA og dets vestlige allierte på den ene siden, og Russland på den andre. Parallelt tiltok frykten for en konfrontasjon mellom Israel, støttet av USA, og Iran. Et angrep på NATO-medlemmet Tyrkia vil føre til at landet kan påberope seg støtte fra alliansen, og dermed føre til at de storpolitiske sider ved konflikten blir ytterligere skjerpet, samt at Norge også vil måtte bidra for å komme Tyrkia til unnsetning, om så ble vurdert som ønskelig og hensiktsmessig.

President Bashar al-Assad uttalte 12. september at han var villig til å overgi landets kjemiske våpen til internasjonal kontroll, i tråd med Russlands forslag. Betingelsen var at USAs trusler opphørte. Syria startet samtidig prosessen for å bli fullt ut tilsluttet Konvensjon om forbud mot kjemiske våpen. Samme dag startet samtaler mellom USAs og Russlands utenriksministre, John Kerry og Sergej Lavrov, i Genève, Sveits for å finne en løsning på situasjonen. Der ble USA og Russland, 14. september, enige om en felles tilnærming til Syrias kjemiske våpen, hvor landet ble pålagt å framlegge en oversikt over disse i løpet av én uke samt å gi våpeninspektører uhindret adgang, hvoretter våpnene skal ødelegges. Syria fikk en frist til å ta imot FN-inspektørene i løpet av november, og å ødelegge våpnene i løpet av første halvår 2014. Dersom Syria ikke etterkom kravene, ville de to stormaktene støtte en resolusjon i Sikkerhetsrådet, i henhold til FN-paktens artikkel 7, som gir adgang til bruk av militærmakt. Syrias regjering tilkjennega at den forpliktet seg til hva den kalte den russiske planen, og overholdt første krav: avgivelse av informasjon om sitt kjernefysiske våpenprogram.

Sikkerhetsrådet vedtok så, 27. september 2013, enstemmig, sin første resolusjonen om krigen i Syria – med krav om at Syria må kvitte seg med sine kjemiske våpen. Denne, resolusjon nr. 2118, åpner for maktbruk mot Syria, men militær aksjon betinger autorisasjon gjennom en eget vedtak i Sikkerhetsrådet. 

Som følge av Sikkerhetsrådets resolusjon, ble våpeninspektører fra FN på ny satt inn i Syria, og begynte destruksjonen av kjemiske våpen i Syria i begynnelsen av oktober. FN-inspektørene ble forsterket av personell fra Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons (OPCW), som er etablert for å håndheve konvensjonen om forbud, og som i 2013 ble tildels Nobels fredspris for sitt arbeid, blant annet i Syria. Organisasjonen bekreftet ved utgangen av oktober at Syria hadde ødelagt sine anlegg for produksjon av kjemiske våpen. Det er anslått at Syrias lagre av slike er på ca. tusen tonn, særlig sarin og sennepsgass.

Norske myndigheter ble tidlig forespurt om å bistå i ødeleggelsen av lagrene av gass, ved at FN, Russland og USA ba Norge ta i mot mellom 300 og 500 tonn saringass, og opptil 50 tonn sennepsgass. I tillegg til Norge ble de fem faste medlemmene i Sikkerhetsrådet samt Belgia og Albania forespurt om å bistå. Regjeringen satte ned en ekspertgruppe for blant annet å vurdere om Norge hadde kompetanse og kapasitet til å påta seg et slikt oppdrag. Konklusjonen, i samråd med USA, var at Norge ikke var det best egnede sted for destruksjon. De korte tidsfristene Sikkerhetsrådet hadde lagt opp til, bidro til beslutningen.

En rekke land bekjentgjorde å ville bidra til destruksjonen, inkl. Kina, Russland og USA. I november 2013 kunngjorde utenriksminister Børge Brende at Norge hadde tilbudt et sivilt lasteskip for transport av kjemiske våpen fra Syria til de aktuelle steder for destruksjon, samt en fregatt for eskorte. Denne, KNM Helge Ingstad, seilte til Middelhavet i begynnelsen av desember, som del av en felles dansk-norsk innsats. Base ble opprettet i Limassol på Kypros – hvorfra fartøyene ville seile til Latakia i Syria, for lasting av de kjemiske materialene. Norge støtter også fondet for gjennomføring av FN-resolusjon nr. 2118 om ødeleggelse av disse våpnene. Den sivil-militære operasjonen (OPCW–UN Joint Mission) er hjemlet i samme resolusjon; gjennomført i henhold til planer utarbeidet av OPCW.

Etter en mindre forsinkelse ble den første frakt av komponenter til  kjemiske stridsmidler fraktet fra Latakia 7. januar 2014 – om bord i et dansk lasteskip. Denne ble eskortert av en norsk og dansk fregatt, samt av marinefartøyer fra Kina og Russland, og overvåket av personell fra OPCW–UN Joint Mission.

Se også artikkelen Norge og Syrias kjemiske våpen

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.