Kjemivåpenkonvensjonen

Kjemiske stridsmidler ble for første gang brukt i større skala under første verdenskrig. Da omkom mer enn 90 000 personer som et resultat av bruk av sennepsgass og industrikjemikaliene klor- og fosgengass. Derfor ble det i 1925 vedtatt en egen protokoll av forbud mot bruk av kjemiske og biologiske våpen i krig, den såkalte Genève-protokollen av 1925. Til tross for dette forbudet fortsatte utvikling og produksjon av slike våpen, spesielt med fokus på nervegasser. Det var først i 1968 at kjemiske og biologiske våpen ble satt på dagsordenen for det som i dag heter Nedrustningskonferansen i Genève.

I perioden 1974–1980 holdt USA og Sovjetunionen tolv bilaterale forhandlingssesjoner om omfanget av et forbud mot kjemiske våpen og definisjon av kjemiske stridsmidler. FNs første spesialsesjon om nedrustning i 1978 slo fast at et totalforbud mot kjemiske våpen var en av «de mest presserende oppgaver for multilaterale nedrustningsforhandlinger».

I 1980 etablerte derfor Nedrustningskonferansen i Genève en arbeidsgruppe for kjemiske våpen med mandat til å utarbeide en konvensjonstekst, men det var først i 1984 at det ble etablert en komité med et konkret forhandlingsmandat. Samme år la USA fram et fullstendig utkast til en avtale, som blant annet baserte seg på stedlig inspeksjon for å verifisere at avtalen overholdes av alle parter. På toppmøtet i Genève i november 1985 støttet USAs president Reagan og Sovjetunionens partisekretær Gorbatsjov «et generelt og fullstendig forbud mot kjemiske våpen og ødeleggelse av lagre av slike våpen».

Det vanskeligste spørsmålet i forhandlingene var hvordan kontrollfunksjonene for etterlevelse av avtalen skulle virke. Det ble til slutt klart at det ikke ville bli en avtale med mindre internasjonale inspektører kunne foreta stedlig inspeksjon, både rutinemessig og etter anmodning på kort varsel. 29. august 1992 ble det enighet om Kjemivåpenkonvensjonens tekst. Et resolusjonsforslag som oppfordret alle land til å undertegne og ratifisere konvensjonen ble enstemmig vedtatt av FNs generalforsamling i 1992. Kjemivåpenkonvensjonen ble åpnet for undertegning i Paris 13.–15. januar 1993. Sammen med 129 andre land undertegnet Norge da avtalen, som ble ratifisert av Stortinget 7. april 1994. Konvensjonen trådte i kraft 29. april 1997 etter at den var ratifisert av 65 land.

Samtidig med ikrafttredelsen av konvensjonen ble Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW) opprettet for å sikre gjennomføringen av konvensjonens forpliktelser.

I konvensjonen heter det at ødeleggelse av lagre av kjemiske våpen som skal gjennomføres under oppsyn av internasjonale inspektører, skal settes i gang senest to år etter at konvensjonen er trådt i kraft og være avsluttet i løpet av en periode på ti år. Produksjonsanlegg for kjemiske våpen skal enten ødelegges eller omstilles for annen virksomhet.

Den kjemiske industrien skal overvåkes av internasjonale inspektører for å sikre at kjemikalier og utstyr ikke blir misbrukt for våpenformål.

Enhver part i konvensjonen har rett til å be om stedlig inspeksjon på anmodning. Det skal i utgangspunktet ikke være noen begrensninger på adgang til inspeksjonsstedet. Den inspiserte part vil imidlertid kunne beskytte sensitive installasjoner og fortrolig informasjon som faller utenfor konvensjonens ramme.

Konvensjonens bestemmelser skal iverksettes på en måte som ikke er til hinder for traktatpartenes økonomiske og teknologiske utvikling. Traktaten skal heller ikke være til hinder for forskning, utvikling, anskaffelse, overføring og bruk av kjemikalier for fredelige formål.

Det skal ytes bistand og beskyttelse til konvensjonens parter som utsettes for trusler om angrep av kjemiske våpen.

• Biologivåpenkonvensjonen

• Organisation for the Prohibition of Chemical Weapons (OPCW)

• Sterling Seagrave: Yellow Rain. A Journey through the Terror of Chemical Warfare, M. Evans and Company, Inc., New York 1981, ISBN 0-87131-349-9