Fredrik den vakre (tysk konge)

Det dobbelte kongevalget i 1314 kom i stand dels fordi kurfyrstene samlet seg om hver sin kandidat, men også fordi de ikke klarte å bli enige om hvilken av de to hertugene av Sachsen som skulle forvalte denne statens kurfyrsteverdighet. Resultatet ble at begge deltok i valgene, men på hver sin side.

Kongevalget skulle etter tradisjonen skje i Frankfurt, og i oktober reiste begge kandidater og deres tilhengere dit. Fredriks tilhengere samlet seg i bydelen Sachsenhausen på sørsiden av elven Main, og der ble Fredrik 19. oktober valgt med fire stemmer (deriblant den avsatte böhmiske kongen Henrik av Kärnten og Ludvigs eldre bror, pfalzgreve Rudolf). Ludvigs tilhengere ville ikke godta dette valget, og dagen etter avholdt de et eget valg på nordsiden av elven, der Ludvig ble valgt med fem stemmer (deriblant den nye kongen av Böhmen, Johan). Det var altså avgitt ni stemmer, mens det ifølge valgreglene bare skulle være syv. Men uansett hvordan man regnet, hadde Ludvig fått én stemme mer enn Fredrik.

Fredrik ville ikke gi seg, og nå gjaldt det å sikre seg en legitim kroning. Etter tradisjonen skulle den skje i domkirken i Aachen, men borgerne her nektet å slippe Fredrik inn. Han hadde derimot støtte fra den tradisjonelt anerkjente kroningsprelaten, kurfyrst-erkebiskopen av Köln, og han fikk også hånd om kronen og de andre kroningsregaliene.

Ludvig slapp inn i Aachen, ble kronet i domkirken der 25. november 1314 og kunne ta plass på Karl den stores gamle trone. Samme dag ble Fredrik kronet i domkirken i Bonn.

I årene som fulgte gjorde Fredrik flere forsøk på å utfordre Ludvig om kongemakten. Han satset på støtte fra svigerfaren, som hadde gode forbindelser med pave Johannes 22. og den franske kongen, begge motstandere av Ludvig. Men kong Jakob var mer opptatt av å vinne territorier i Spania enn å hjelpe Fredrik, og ekteskapet skaffet ham heller ikke den etterlengtede mannlige arvingen.

Mer støtte hadde han i sin egen bror, hertug Leopold, som var Fredriks medhersker i de østerrikske hertugdømmene og bidro med tropper til brorens krigføring, selv etter et sviende nederlag mot de sveitsiske opprørerne i Schwaben i slaget ved Morgarten i 1315. De østerrikske troppene hadde en viss fremgang mot Ludvigs hær, men i 1322 ble Fredriks armé grundig slått i slaget ved Mühldorf, og Fredrik og mer enn 1300 av hans riddere ble tatt til fange.

Ludvig holdt Fredrik som fange i tre år, men da bayrerens forbundsfelle kong Johan av Böhmen trakk seg og pave Johannes lyste Ludvig i bann, gikk han i 1325 med på en avtale med Fredrik. I avtalen anerkjente Fredrik Ludvig som rettmessig konge og lovte å bidra til at hans østerrikske brødre også skulle underkaste seg. Men hertug Leopold strittet imot, og Fredrik tilbød seg da å stille som gissel inntil saken ble løst.

Ludvig skal ifølge samtidige kilder ha blitt så imponert over denne uselviske gesten fra Fredrik at han tilbød å dele makten i det tysk-romerske riket med sin ungdomsvenn og senere motstander gjennom mange år. I en avtale som de to inngikk i Ulm i januar 1326 ble det fastslått at Fredrik heretter skulle regjere i Tyskland som rettmessig konge, mens Ludvig skulle ta seg av riksanliggender, særlig i Italia.

Enigheten varte ikke lenge. Et siste møte mellom de to fant sted i Innsbruck ved juletider i 1326. Her ble det klart at maktdelingen ikke fungerte slik de hadde forestilt seg, og uenigheten om viktige spørsmål som tronfølgen og forholdet til paven forble uløst. Det endelige bruddet kom da Ludvig et par måneder senere valgte den tidligere tronrivalen Johan av Böhmen som generalriksvikar istedenfor Fredrik, og da han i januar 1328 fikk overtalt den romerske senatoren Giacomo Colonna til å krone seg til tysk-romersk keiser i Roma.