Strengt tatt er vanndamp vann i gassform i likevekt med vann, men ordet brukes også om vann i gassform som en komponent i luft. Da vannmolekylet (H2O) har mindre masse enn både nitrogenmolekylet (N2) og oksygenmolekylet (O2) er tettheten av vanndamp mindre enn tettheten av tørr luft som jo inneholder ca 21 % oksygen og 78 % nitrogen.
Vanndamp er den viktigste klimagassen, og det er utviklet en rekke instrumentelle metoder til å bestemme mengden vanndamp i atmosfæren.
Vanndamp brukes som varmebærer i så vel dampkraftverk (se dampkjeler, dampturbiner) som for varmetekniske produksjonsformål (se inndamping, koking, tørking). Særlig fordelaktig er sammenhengen mellom metningstrykk og -temperatur, som muliggjør temperaturkontroll ved trykkregulering. Vannets store fordampingsvarme ved lavere og midlere damptrykk gjør trykk av 5 til 10 atm fordelaktig for mange produksjoner, f.eks. i papir- og celluloseindustrien. For dampkraftverk benyttes til dels meget høye damptrykk og -temperaturer, fra 100 atm og opptil 300 à 400 atm, 510–600 °C. De sistnevnte anleggene kalles overkritiske, da det kritiske damptrykk er 225 atm (se kritisk tilstand).