retning innenfor filosofi, litteratur og kunst som oppstod i europeisk åndsliv mot slutten av 1700-tallet. Retningen betegner en reaksjon mot 1700-tallets ensidige fornuftsdyrkelse (Jean-Jacques Rousseau), og søker å knytte forbindelsen med middelalderens livsoppfatning og med det folkelige kulturliv (Johann Gottfried von Herder). Romantikken legger vekt på fantasi, følelse og den subjektive inderlighet. Mot klassisismens regelbundne formalisme, forstandsbeherskede kunst hevder romantikken kunstidealer i slekt med dem som fant sitt uttrykk i den himmelstrebende, symboliserende gotikk.
Individualitetens rett til fri utfoldelse i kunst og litteratur er grunnleggende for romantikken. Av dette følger som en konsekvens at retningen ble en kraftig virkende faktor i de nasjonale bevegelser som oppstod i samtiden. I flere land førte den til et intenst studium av nasjonale særtrekk. Historie- og språkforskningen fant nye veier, og folkeminneforskningen med innsamling av eventyr, viser osv., ble grunnlagt. Estetisk sett virket romantikken frigjørende, politisk virket den oftest i konservativ retning. Absolutismen, som etter Wienkongressen hadde fått ny innflytelse, fikk f.eks. ivrige forsvarere blant de tyske romantikere.
Av retningens tyske anførere kan nevnes Schelling, Schleiermacher, brødrene August Wilhelm von Schlegel og Friedrich von Schlegel, Tieck og Novalis. I Danmark ble romantikken innført av Henrik Steffens, og dens banebrytende dikter ble Oehlenschläger. I Sverige var Atterbom og Geijer ledere av bevegelsen, som her kalles fosforismen. I Norge representeres romantikken blant annet av Wergeland og Welhaven og fikk særlig betydning da Asbjørnsen og Moe med sin gjenfortelling av folkeeventyrene (1841 ff.) innledet nasjonalromantikken.
Om de forskjellige romantiske skoler innen litteraturen og kunsten, se artiklene under de enkelte land. Se også førromantikken.