i antikkens Roma et medlem av plebs, allmuen, den store masse av romerske borgere, i motsetning til patrisierne. Plebeierne var patrisierne sosialt og økonomisk underlegne, og ofte deres klient. De hadde tidlig egne, ukrenkelige ombudsmenn (folketribuner) og møttes i egne forsamlinger, concilium plebis. Ved trussel om kollektiv utflytting (secessio) og gjennom sin betydning i hæren fikk plebeierne gjennom «stenderkampen» i den tidlige romerske republikk (ca. 500–287 f.Kr.) tilkjempet seg stadig større rettigheter: rett til giftermål med patrisiere, adgang til høyere politiske embeter og prestekollegier og lovs kraft for vedtak i plebeierforsamlingen (plebiscita). Concilium plebis ble Romas viktigste lovgivende organ. Med fremveksten av en ny embetsadel (nobiliteten) mistet det gamle skillet plebeier/patrisier mye av sin betydning, skjønt patrisierne alltid beholdt visse privilegier og en særlig prestisje.
Plebeier som en upolitisk, rent sosialt nedsettende betegnelse på en person fra de lavere sosiale sjikt, forekommer allerede i senrepublikkens tid.