jødisk bibeltolkning. Ordet midrash har flere betydninger. Den ene er en type rabbinsk teksttolkning der det dreier seg om å finne den dypere meningen bak ordene og versene i Den hebraiske bibel, Tanakh. Men betegnelsen brukes også om selve forklaringen, og kan i tillegg betegne en samling rabbinske tekster.
Midrashlitteraturen er delt i to hovedgrupper. Den ene kalles midrash halakha (lovmidrasher), som i hovedsak er basert på Mosebøkenes lovtekster. Disse midrashene søker å gi begrunnelser for lover og forpliktelser, samt forklaringer på hvordan disse skal overholdes i praksis. Metoden ble etter alt å dømme brukt allerede i bibelsk tid. De første samlingene juridiske utlegninger ble skrevet ned like etter at Mishna ble ferdig rundt 200 e.Kr.
Den andre typen kalles midrash aggada (fortellende midrash), og omhandler også Tanakhs øvrige tekster. Gjennom å studere bibelske hendelser og bibelske personers handlinger, mente rabbinerne å kunne trekke lærdom for sin tids mennesker. Rabbinerne tolket tekstene på forskjellige måter, både direkte, metaforisk og allegorisk. Forklaringene de kom frem til kunne gi et helt annet inntrykk enn det bibelteksten synes å ville formidle. Disse midrashene kan ofte minne om folkeeventyr eller legender, og er en viktig del av jødisk tradisjon. Mye av dette mateterialet ble inkludert i Talmud, men utarbeidelsen av slike midrasher fortsatte helt opp til 1200-tallet.
De eldste overleverte midrash-samlingene er Mekhilta (kommentarer til 2. Mosebok), Sifra (kommentarer til 3. Mosebok) og Sifre (kommentarer til 4. og 5. Mosebok). I middelalderen ble mye av midrash-stoffet samlet i store antologier; de mest kjente er Midrash rabba(Den store midrash), som utkom i Jemen på 1300-tallet og Midrash ha-gadol (Den største midrash) som utkom i sin fullstendige form i Venezia i 1545.