Granat er et prosjektil som skytes eller kastes mot målet, og som ofte har sprengladning for å gi ytterligere virkning der den treffer. Granater produseres primært for haubits eller kanon, men begrepet granat omfatter også spesialisert ammunisjon som kaster ut andre typer virkningsdeler (røyk, gass, lyssatser).

Faktaboks

Uttale
granˈat
Etymologi
av granum

Granaten som prosjektil oppsto sammen med krumbanevåpnene. Tidlige kanoner kunne bare skyte massive kuler, hule prosjektiler tålte ikke sjokket når skuddet ble avfyrt. Bombekastere med kortere rør, mindre kruttladning og en høy, krum kulebane hadde så mye mindre sjokk ved avfyring at hule prosjektiler kunne tas i bruk. Disse ble fylt med svartkrutt eller etter hvert høyeksplosivt sprengstoff.

Riflede våpen

Granater for riflede våpen er bygget opp på følgende måte:

Selve granatkroppen betegnes bøssing og er formet som en ogival (spissbue) som kan være av varierende lengde. Den avsluttes med en vulst, det bredeste punktet på fremre del. Vulsten ligger an mot bommene i kanonrøret. Bak vulsten er granatkroppen noe smalere. Bøssingen lages av stål som er seigt nok til å tåle sjokket ved avfyring, men sprøtt nok til å knuses i et stort antall splinter når en eventuell sprengladning detonerer.

Nær bakenden ligger føringsbåndet, en ring av mykt metall som kobber. Føringsbåndet har større diameter enn bommene i kanonrøret, men formes riflingen slik at det fyller riflene. Båndet tetter slik at ikke kruttgassene unnslipper fremover, og det gir granaten rotasjonen som stabiliserer den i banen.

Bak føringsbåndet vil det oftest være en avsneiing, en avkortet kjegleform, som bidrar til å redusere turbulens og luftmotstand. Lengst bak kan det plasseres ulike pyrotekniske hjelpemidler, som:

  • Et base bleed-element, en saktebrennende kruttsats som bidrar til å fylle rommet bak granaten og reduserer luftmotstanden
  • En liten rakettmotor som gir ekstra fremdrift
  • En sporlyssats som gjør det mulig å følge granaten visuelt

Granaten er i regelen utstyrt med et brannrør som sørger for at hovedladningen detonerer.

Et brannrør sørger for at granaten detonerer på rett tid eller sted. For de fleste granattyper skrus brannrøret på spissen. Hulladningsgranater har innebygget brannrør som tenner ladningen bakfra. Granater med ladning av høyeksplosiver må ha brannrør med overdrager, en kraftigere overgangsladning. Granater med kruttladning trenger ikke overdrager.

Glattborede våpen

Bombekastere og moderne stridsvognskanoner er som regel glattborede. Da får prosjektilet ingen rotasjon som stabiliserer det i flukten. I stedet vil granaten være utstyrt med finner lengst bak. På den annen sidde trenger ikke slike granater noe føringsbånd, vulsten vil tette tilstrekkelig for kruttgassene.

Granattyper

Etter sin virkning deles granatene inn i blant annet sprenggranater, pansergranater, røykgranater, lysgranater og fosforgranater, foruten ymse mer spesialiserte typer.

Sprenggranater

Sprenggranatene er fylt med en ladning av brisant sprengstoff. I moderne granater brukes oftest TNT eller Composition B. Sprenggranater virker dels gjennom trykket fra detonasjonen, dels gjennom splinter fra bøssingen. Sprenggranater kan trenge ned i målet eller gjennom lettere panser dersom brannrøret har en kort tidsforsinkelse (typisk 0,2 sekunder).

Pansergranater

Pansergranater skal slå gjennom panser på stridsvogner, krigsfartøyer og andre motstandsdyktige mål. Sprengladningen er spesielt utformet for å virke gjennom panseret. To teknologier er i bruk for dette. Hulladningsgranater har rettet sprengvirkning; ladningen er utformet slik at sprengvirkningen blir konsentrert i en smal stråle. Plastiske ladninger har en liten forsinkelse i brannrøret, ladningen får da god kontakt med panseret før den detonerer og sjokkbølgen slår løs splinter fra innsiden av panseret.

Mot stridsvogner nyttes også underkalibrerte prosjektiler, også omtalt som pilammunisjon. Et pilformet prosjektil av tungt metall holdes på plass i røret av skiver (eng. sabot) eller en bøssing av samme kaliber som røret. Skivene eller bøssingen rives bort så snart prosjektilet er ute av røret. Våpenvirkningen er den kinetiske energien av den tunge pilen konsentrert på en svært liten flate. Typisk utgangshastighet er over 1000 m/s. Materialet i pilen er et tungmetall, for eksempel wolfram eller utarmet uran. Ettersom pilammunisjon er massiv og uten sprengladning betegnes den ikke som granat.

Røyk- og lysgranater

Røyk- og lysgranater har som regel en liten ladning av svartkrutt forrest i prosjektilet. Denne antennes av et tidsbrannrør og kaster røykboksene eller lyssatsen med fallskjerm ut bakover. Røykbokser kastes ut nær bakken, mens lysbokser støtes ut på høyder som er tilpasset intensiteten på lyssatsen og brenntiden.

Røykgranater brukes for å skjerme egne avdelinger, aktiviteter og bevegelser for innsyn fra fienden. Lysgranater brukes for å hjelpe observasjon, spesielt å oppdage mål og å kontrollere effekten av beskytning.

Lysgranater får redusert betydning med økende utbredelse av elektrooptiske hjelpemidler for observasjon i mørke.

Klaseammunisjon

Klaseammunisjon inneholder såkalte substridsdeler elle bomblets, et antall mindre granater eller sprengladninger som går av når de treffer bakken. Sprengladningen vil typisk være en hulladning som kan trenge gjennom tynnere panser samtidig som den gir splintvirkning til sidene. Ammunisjonen er omstridt ettersom visse fabrikat gir mange blindgjengere, og den er forbudt ved internasjonal konvensjon fra 2008 som Norge har sluttet seg til.

Andre typer

Artillerigranater har historisk hatt, og har tildels fortsatt andre nyttelaster.

  • Fosforgranater har en høyeksplosiv bristeladning som åpner bøssingen og er forøvrig fylt med hvitt forfor. Fosforet selvantenner i kontakt med luften og brenner med høy temperatur og en lett, hvit røyk. Fosforgranater omtales som røykgranater, men brannvirkningen er betydelig og gjør bruken omstridt.
  • Gassgranater ble brukt under første verdenskrig som del av den omfattende kjemiske krigføringen. Disse rammes av FNs konvensjon mot kjemiske våpen.
  • Artillerigranater har vært brukt til å spre flyveblader.
  • Det finnes artillerigranater med kjerneladning.

Håndgranater og geværgranater

Håndgranater og geværgranater brukes av infanteri som del av nærstriden. Håndgranater kastes mot fienden, de kan ha splintvirkning eller bare sjokkvirkning (smell, trykkbølge). Videre finnes det håndgranater med røyk og med tåregass. Sjokkgranater med redusert virkning (flashbangs) brukes også i forbindelse med politimessige aksjoner, som gisselredning. Geværgranater avfyres fra et rør som monteres under geværpipa.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg