jødiske lærde, opprinnelig en ærestittel gitt til lederne for de to berømte jødiske akademiene i Sura og Pumbedita i Babylonia (dagens Irak), som fra siste halvdel av 500-tallet e.Kr. til rundt 1040 e.Kr. var ledende innen jødisk skrift- og lovtolkning. På 900-tallet flyttet akademiene til Bagdad, men beholdt sine gamle navn. Under de muslimske kalifene hadde geonim også en betydelig makt som administrative ledere av de jødiske samfunnene, mens den direkte kontakten med de muslimske herskerne ble ivaretatt av jødenes offisielle øverste leder, den såkalte eksilarken.
Jødiske menigheter i det muslimske Nord-Afrika, det muslimske og kristne Spania, senere også i Frankrike og Tyskland, søkte svar på juridiske og etiske spørsmål hos de lærde i Babylonia. De fikk skriftlige autoritative svar (responsa) tilbake, basert på fortolkninger av den babylonske Talmud. Samlinger av slike svar er fremdeles tilgjengelige. Mellom 900-tallet og 1100-tallet tok også lederne for akademiene i Tiberias og Jerusalem tittelen gaon. Senere er tittelen brukt som ærestittel for store Torah-lærde i andre land, mest kjent er Eliahu ben Shlomo Zalman av Vilna (1720 –97).