Den er under 1 millimeter lang og brunsvart av farge. Artens primærvert i opprinnelseslandet er orientgran, og den har vertskifte med ulike arter av edelgran. Lusene suger på stammen og nåler av både vanlig edelgran, nordmannsedelgran og fjelledelgran.
Edelgranlus kom trolig til Europa og Norge som forurensing på nordmannsedelgran fra Kaukasus mot slutten av 1800-tallet. Den har siden spredt seg i Europa, trolig både gjennom egenspredning og som forurensing på vertsplanten gjennom handel. I Norge finnes den over det meste av landet hvor det dyrkes edelgran. Arten er også introdusert til Nord-Amerika, Australia og New Zealand.
Edelgranlus har i sitt opprinnelsesområde vertskifte med orientgran, og er avhengig av denne for å kunne ha kjønnet formering. Siden det er begrenset med orientgran i Norge er de fleste populasjonene her ukjønnet (partenogenese).
Edelgranlus overvintrer som nymfe. Tidlig på våren fullføres utviklingen til voksne og hunnene begynner å legge egg. En hunn kan legge opp til 500 egg, fordelt utover et par måneder. Litt avhengig av temperaturen vil eggene klekke rundt mai, og utvikle seg til en ny generasjon. Disse kan være både vingede «vandrelus» og uvingede individer av sommer- og vinterlus. 1. nymfestadium har bein, og kan forflytte seg rundt på plantene. Påfølgende nymfestadier og voksne vingeløse er fastsittende. En del av individene vil gjennomføre utviklingen på høsten og utgjøre den nye overvintrende generasjonen.
Edelgranlus er en fremmed art i Norge, og kan medføre store skader på plantasjer av edelgran, for eksempel til juletreproduksjon. Skadene består i at nålene på trærne forkortes, krummes og får en tydelig gulfarge eller et hvitt belegg (voks). Ved sterke angrep kan skudd og topper dø. På orientgran danner den galler.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.