Johann Arndt

Johann Arndt var en tysk forfatter og prest. Hans oppbyggelsesbok Fire (seks) bøker om den sanne kristendom (1605–1609) er blitt et av andaktslitteraturens mest innflytelsesrike verker selv om den også vakte motsigelse. Boken er oversatt til de fleste europeiske språk, med norsk oversettelse fra 1838.

Arndt var generalsuperintendent i Celle og skrev tallrike lutherske oppbyggelsesskrifter. Han hadde studert medisin og teologi i Wittenberg, Strasbourg og Basel. I Basel ble Arndt kjent med naturfilosofien til Paracelsus og han regnet seg som paracelsist hele livet. Som prest i Anhalt ble han beordret til å sløyfe eksorsisme ved dåp, men han nektet og ble avsatt. I 1596 offentliggjorde Arndt et forsvarsskrift for bruken av bilder, Iconographia, og hevdet at kalvinistisk billedfiendtlighet manglet bibelsk belegg.

Arndt både utgav og tilegnet seg skrifter fra middelalderens mystikk, særlig skrifter av Thomas a Kempis og Johann Tauler, og han smeltet deres lære sammen med sin forståelse av lutherdommen. Et hovedpunkt var betoningen av inderlighet, «Kristus i oss». Noen av uttrykksmåtene hans kunne tolkes som synergisme og avvisning av arvesyndslæren, og skriftene ble utsatt for mye kritikk fra statskirkelig hold. Det var særlig prinsippet om Bibelens autoritet som kom i konflikt med Arndts understreking av at Den hellige ånd virker i den enkeltes sjel. I strid med tradisjonelt luthersk syn åpnet han for at mystiske visjoner og erfaringer kunne føyes til Det nye testamentets skrifter som supplerende åpenbaringskilder. Arndt ble i 1611 Generalsuperintendent i Celle hvor han virket til sin død.