Hirden

Begrepet hird var opprinnelig middelalderens betegnelse på kongens håndgangne menn. Nasjonal Samlings bruk av begrepet har gjort at det er blitt meget belastet, slik at det som lange perioder av norsk historie var hedersbetegnelser (for eksempel «kongens hird» og «hirdmann») nå er å regne for et skjellsord.

For Nasjonal Samling var en av Hirdens viktigste oppgaver opprinnelig å holde orden på politiske møter, og en sjelden gang også å skape uro på motstandernes tilsvarende arrangementer. I begynnelsen var Hirden en nokså liten organisasjon på bare et par hundre medlemmer, som hovedsakelig var konsentrert til vestlige bydeler i Oslo, samt Nordstrand og Bærum. Senere ble både antall medlemmer og den geografiske spredningen større, og Quisling forsøkte også å øke Hirdens status ved å sette krav om tjeneste eller opplæring i Hirden for å oppnå høyere verv i partiet.

Under den tyske okkupasjonen gjorde Hirden innledningsvis seg bemerket ved en serie slagsmål med andre ungdommer som tidvis fikk karakter av gateslag, men etter hvert fikk Hirden et mer militært tilsnitt; meningen var at den skulle danne grunnstammen i en fremtidig norsk nazistisk hær. Hirden ble organisert i tråd med militære prinsipper, og Rikshirden ble inndelt i fylking (som var tenkt å tilsvare en divisjon), regiment, sveit (som omfattet en krets), tropp og med lag som minste enhet. I 1942 ble Hirdmarinen og Hirdens Flykorps opprettet, i tillegg fantes også Kvinnehirden, Unghirden, Guttehirden, Gjentehirden, Småhirden og Seniorhirden.

Hirdmedlemmene var uniformert, men ikke bevæpnet. Selv om de var militært organisert og etterstrebet en militær framferd, var de ikke for soldater å regne. Dette gjorde at andre NS-organisasjoner fikk større prestisje internt i bevegelsen, særlig frontkjemperavdelinger som hadde vært i kamp på Østfronten, men også Germanske SS Norge. Mot slutten av krigen ble imidlertid også ordinære hirdmenn innkalt til våpenøvelser, og fikk da utdelt våpen og ammunisjon under opplæringen, som skjedde i tysk regi. Hensikten var at Hirden skulle kunne benyttes som en norsk reservepolitistyrke. Våren 1944 ble en del av de innkalte og opplærte mannskapene organisert i en egen avdeling, Hirdens Bedriftsvern (HBV). Noe senere ble også Hirdens Alarmenhet (HAE) satt opp. Til sammen var 2000 mann innrullert i HBV og HAE, som organisatorisk lå under tyske politimyndigheter i Norge, men som kun skulle kalles inn med Quislings samtykke.

Til sammen var det om lag 8000 aktive medlemmer i Hirden hvis man tok med alle underorganisasjonene. Som følge av det obligatoriske medlemskapet fra 1943 økte imidlertid antallet Hird-medlemmer til rundt 20 000, men dette inkluderte et stort antall ikke-aktive medlemmer. Vidkun Quisling var selv den øverste leder for Hirden, som likevel hadde ulike ledere i det som etter hvert fikk navnet Rikshirdsjef.

Organisasjonens første leder var kaptein Carl Johan Eckersberg Stenersen, som sluttet etter relativt kort tid og under krigsårene reiste til Storbritannia og tjenestegjorde i de allierte styrkene. Andre ledere for Hirden i mellomkrigstiden var major Oswald Nordlie og advokat Johan Bernhard Hjort. Under den tyske okkupasjonen var Konrad Sundlo (1940–1941), Oliver Møystad (1941–1944), Karl A. Marthinsen (1944–1945) og Henrik Rogstad (1945) ledere for Hirden. Ved den tyske kapitulasjonen den 8. mai 1945 ble Hirden oppløst og medlemmene trukket til ansvar for samarbeid med fienden under det norske landssvikoppgjøret.

• Kvinnehirden
• Nasjonal Samling
• Norge under andre verdenskrig
• Vidkun Quisling

• Hans Fredrik Dahl et. al. (red.), Norsk krigsleksikon, 1940–1945 (Oslo: Cappelen, 1995).
• Eirik Veum, Nådeløse nordmenn. Hirden, 1933–1945 (Oslo: Kagge forlag, 2013).