gresk historieskriver, fra Halikarnassos i Lilleasia. Han deltok i reisningen mot tyrannherredømmet i hjembyen og måtte en tid leve i landflyktighet på øya Samos, før opprøret lyktes. Fra hans verk vet man at han foretok vidstrakte reiser (bl.a. til Egypt, Mesopotamia og skyterne ved Svartehavet), antakelig i slutten av 450- og begynnelsen av 440-årene. Hans reiser førte ham også til Athen, der Sofokles og Perikles ble hans venner. Da Perikles grunnla byen Thurioi i Sør-Italia (444/443), ble Herodot borger av denne by, men oppholdt seg sannsynligvis også siden i Athen.
Hans omfattende reisevirksomhet synes å ha vært ledd i arbeidet med det historieverk som hans navn er knyttet til: Herodots Undersøkelse (gr. Historia). Hans emne er motsetningen mellom grekere og persere, som kulminerer med Xerxes' store tog mot Hellas og dennes nederlag ved Salamis (480) og Plataiai (479). Verket slutter med athenernes inntagelse av Sestos ved Hellesponten i 478, da den lange kamp kan sies å være avgjort til grekernes fordel. Herodot er på ingen måte strengt konsentrert om sitt emne. Hans digresjoner er lange, som f.eks. i selvstendige partier om Egypt og Skythia, og hans anekdoter utallige. Hans verk er båret oppe av et religiøst grunnsyn som minner om Aiskhylos' og Sofokles' tragedier: Gudene slår i sin «misunnelse» ned på den altfor store lykke eller på menneskelig overmot (hybris).
Herodot synes å fortjene tilnavnet historiens far, som han fikk allerede i antikken. Hans perspektiv er i forhold til forgjengerne mer «verdenshistorisk». Han kan virke naiv sammenlignet med etterfølgeren Thukydid, og har også tydeligere sympatier. Herodot oppviser imidlertid vilje til å finne sannheten der hans kilder er motstridende. Han skjelner mellom første- og annenhånds kunnskap og ser med mistro på mangt som fortelles. – Norsk oversettelse av H. Mørland (2 bd., 1960).