russisk forfatter. Han skrev tidlig sine første betydelige dikt, påvirket av Zjukovskij, men særlig av Voltaire og fransk nyklassisisme, som for alltid gav hans lyriske stil dens presisjon og klarhet. Denne perioden avsluttes med eposparodien Ruslan og Ljudmila (1820). På grunn av politiske epigrammer ble han forvist først til Sør-Russland 1820–24, deretter 1824–26 til familiegodset Mikhajlovskoje i nærheten av Pskov. I forvisningstiden var han til å begynne med inspirert av Byron, og romantisk-eksotiske emner skildres i poemer som Fangen i Kaukasus (1821), Fontenen i Bakhtsjisaraj (1823) og Sigøynerne (1824), hvor landskap og mennesker befris fra Byrons subjektive synsvinkel og får sin poetiske betydning uavhengig av det lyriske jeg. I tiden på Mikhajlovskoje fortsatte Pusjkin å frigjøre seg fra Byrons innflytelse til fordel for en poetisk realisme. Objektivitet og dyp historisk og psykologisk innsikt preger dramaet Boris Godunov (1825).
I 1826 ble han «tilgitt» av Nikolaj 1, som knyttet ham til hoffet og heretter selv ville være hans sensor. Pusjkin kom dermed i en meget ydmykende og vanskelig stilling for resten av sitt liv, men fortsatte likevel å vokse som dikter. Han skrev de mektige diktene Poltava (1828) og Bronserytteren (1833), de såkalte «små tragedier» Mozart og Salieri, Stengjesten, Den gjerrige ridder og Festen under pesten (alle 1830), eventyrdikt som Tsar Saltan (1830), og rekken av dikt som har gitt ham plassen som Russlands største lyriker. I 1830-årene ble etter hvert prosaen hans viktigste uttrykksmiddel, og han skapte mesterverker som Belkins fortellinger (1830), Dubrovskij (1833), Spardame (1834) og Kapteinens datter (1836).
Pusjkins mest populære verk er Jevgenij Onegin, skrevet 1823–31, en «roman på vers», der dikteren gir en «polyfon» skildring av tidens samfunn og overklassens liv, forsynt med personlige humoristiske og satiriske kommentarer. Som fullender av en syntese mellom klassisisme og romantikk og innleder av realismen skapte Pusjkin den moderne russiske litteratur, og ved sin store allsidighet har han hatt en betydning i utviklingen av russisk kunst og kultur som neppe kan overvurderes. Av oversettelser av Pusjkins verker til norsk må nevnes Jevgenij Onegin (1966), Bjelkins forteljingar og andre noveller (1972), Min bauta og andre dikt (1973), Boris Godunov, Den gjerrige riddaren og Mozart og Salieri (1974). I sovjettiden ble Pusjkin dyrket som et idol. Nå er man i ferd med å vinne ham tilbake som levende dikter.