lintorskemunn

Lintorskemunn er en meget vanlig og lett gjenkjennelig plante i åkerkanter, veikanter og annen ruderatmark. De karakteristiske lysegule blomsterkronene består av en underleppe med en mørkere gul pukkel og en overleppe. De to delene av blomsten klemmer tett mot hverandre slik at blomsten er lukket og ligner en munn. Underleppa ender i framstikkende spisser som trolig har inspirert det norske navnet, torskemunn. Lin-motivet i navnet kommer trolig av bladverket som består av mange smale blader tett oppover stengelen og som kan gi assosiasjoner til linplanter (Linum usitatissimum).

Lintorskemunn blomstrer fra forsommeren til frosten kommer. Plantene kan bli over en halv meter høye, men er som oftest betydelig kortere. Stengelen er opprett og besatt med smale blader helt opp mot den toppstilte blomsterklasen. Lintorskemunn har som regel mellom ti og tjue blomster.

Fruktene er opprette kapsler med mange, små frø med vingekanter. Frøene holdes tilbake i kapselen til stengelen blir utsatt for en ytre påvirkning som kaster frøene avgårde og vingekantene vil trolig bidra til at frøene kommer litt lenger unna morplanta. I tillegg til frø sprer lintorskemunn seg med krypende formeringsrøtter som vokser horisontalt på forskjellige dyp i jorden, og sender opp tett med lysskudd.

Lintorskemunn er trolig den eneste opprinnelig viltvoksende arten av torskemunn i Norge. Dens opprinnelige voksesteder har vært tørrbakker og berg, men utbredelsen har økt kraftig som følge av menneskelig aktiviteter som åkerbruk, veibygging og annet som fører til at markdekket brytes opp. Lintorskemunn er vanlig i lavlandet nord til Nordland og spredt videre nordover. Arten finnes i store deler av Europa og vestlige Asia.

Blomstene hos lintorskemunn er tydelig tilpassa pollinering ved hjelp av store, ganske tunge insekter. Bare slike besøkere er i stand til å åpne blomsten og klemme seg inn slik at de får tak i nektaren nederst i den ganske lange og svært tynne nektarspora. De vanligste pollinatorene er humler og større bier. Blomsten har ytterligere tilpasninger for å sikre at pollinatoren besøker blomsten på rett måte; underleppa er besatt med stive hår unntatt i en fure midt på som dermed bidrar til at insektet må føre sugesnabelen inn i midten for å nå nektaren i den omtrent ti millimeter dype nektarspora. Dermed sikres det at pollen fra pollenknappene oppunder overleppa avsettes på ryggen av insektet og at pollen vil treffe arret som er plassert litt foran pollenknappene, hos neste blomst insektet besøker.

Lintorskemunn besøkes også av insekter som forsyner seg av nektaren uten å bidra til pollinering. Ulike sommerfugler er i stand til å presse sugesnabelen mellom over- og underleppa og få tak i nektaren, men naturligvis uten å være i nærheten av verken pollenknapper eller arr. Blomstene besøkes også av humler med korte tunger som biter hull i nektarspora og slik får tak i nektaren. Svært mange av blomstene i en populasjon av lintorskemunn kan ha slike hull i spora som viser at de har vært gjenstand for tjuvbesøk.

Lintorskemunn setter svært lite frø hvis den ikke besøkes av insekter. Dette viste Charles Darwin i sine omfattende eksperimenter med sjølbefruktning og kryssbefruktning hos planter. Darwin viste også at frøene som ble produsert etter assistert sjølbefruktning, spirte til planter som var mindre og hadde dårligere vigør enn de som var resultat av kryssbefruktning. Slik innavlsdepresjon er en sterk kraft bak tilpasninger som sikrer kryssbefruktning og har vært et viktig tema innen moderne studier av pollineringsøkologi.

Lintorskemunn var også utgangspunkt for Carl Linnés beskrivelse av fenomenet pelorie som er abnorme, radiærsymmetriske blomster hos arter som normalt har ensymmetriske blomster.

• Fægri, K. 1960. Norges planter, Oslo, Cappelen.