Teaterdekorasjon, billedmessige elementer i scenekunsten. Noen egentlig teaterdekorasjon fantes ikke under antikken eller middelalderen. Først under renessansen ble teaterdekorasjon alminnelig. Den tok utgangspunkt i samtidige sentralperspektiviske fremstillinger i malerkunsten. Et rikt scenebilde ble utviklet: gateperspektiv med klassiske bygninger til tragedien og rustikk samtidsarkitektur til komedien. Fremstående arkitekter som D. Bramante, B. Peruzzi og S. Serlio utarbeidet teaterdekorasjoner. Serlio skrev også om emnet i L'architettura (1537–51). I Teatro Olimpico i Vicenza utarbeidet V. Scamozzi plastiske gateperspektiver for et klassisk repertoar. I England utførte bl.a. Inigo Jones i begynnelsen av 1600-tallet teaterdekorasjoner med italienske forbilder. Barokkens tidsalder var en rik periode for teaterdekorasjoner, noe som bl.a. var en følge av operaens krav om dristigere sceniske illusjonseffekter. Særlig kjent er Giacomo Torellis dekorasjoner til de offentlige operaforestillingene i Venezia på midten av 1600-tallet. I siste halvdel av århundret slo italienske teaterdekorasjoner igjennom i Frankrike, senere i England og Tyskland. Fra midten av 1700-tallet orienterte man seg bort fra barokkens strengt arkitektoniske teaterdekor og introduserte romantiske landskaper. På 1800-tallet fikk både Shakespeare-oppsetninger og historiedramaer et friere komponert scenebilde og en større detaljrealisme i fremstillingen. Mot slutten av århundret merkes en større naturalisme, mens symbolismen rundt århundreskiftet gav støtet til en modernistisk flerdimensjonal og fantasirik scenografi.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.