sibirfuru

Treet kan bli opptil 40 meter høyt og har ei tett og brei pyramideforma krone med greiner som skrår oppover og en kort greinlaus stamme. På gamle tre blir krona mer glissen (spredt, utett). Trea kan bli svært gamle, 800–850 år.

Sibirfurua har fem barnåler i hvert knippe. Nålene er vanligvis 6–11 centimeter lange, men kan være opptil 15 centimeter. De er grønne på yttersida og med to lyse bånd med spalteåpninger på innersida. Hver nål har tre harpikskanaler. Dette er et skillemerke mot den nærstående arten sembrafuru som har én (eller to) harpikskanaler i hver barnål. Nålene sitter på i 2–5 år før de faller av.

Årsskuddene er tett kledd med lysbrune hår som neste år faller av og etterlater en snau, lyst (gul)brun kvist.

I naturen får trea vanligvis ikke kongler før de er 30–40 år gamle, planta i hager og parker kan de første konglene komme alt når trea er om lag 25 år. Pollenkonglene sitter flere sammen og er 1–2 centimeter lange og røde. Frøkonglene er avlangt eggforma (5–)8–13 centimeter lange med 50–60 kongleskjell. Som unge er de mørkt purpurfarga til fiolette. Frøkonglene modner neste år, blir da mer brune og faller ned uåpna. Frøa er 10–14 millimeter lange. De har et relativt tynt skall som lett lar seg knuse ved å klemme frøa mellom fingrene. Dette er et skille mot sembrafuru som har et hardere og tjukkere frøskall. Frøa mangler vinger, da de er tilpassa spredning med frøspisende dyr som åpner konglene og bidrar til frøspredninga når de mister frø. Den viktigste frøsprederen er sibirnøttekråka (Nucifraga caryocatactes macrorhynchos) som har et spinklere nebb enn den europeiske underarten, men kraftig nok til å hanskes med det tynne frøskallet hos sibirfurua.

Sibirfurua er heimehørende fra 58° Ø i Uralfjella videre østover til 126° Ø i Stanovojfjella, og fra 68° N i nedre Jenisejdalen, sørover til 45° N i midtre Mongolia. En isolert forekomst skal finnes på Kolahalvøya. I den nordlige delen av utbredelsen er det et låglandstre, 100–200 meter over havet. Lenger sør er det et subalpint tre, som vokser 1000–2400 meter over havet, ofte heilt opp til skoggrensa.

I Norge ble sibirfuru innført fra Russland på 1860-tallet og har siden vært brukt som prydtre og litt også for tømmerproduksjon. Arten fins frøforvilla tre flere steder i landet, også så langt nord som i Finnmark. Forekomstene i Nord-Norge har vært sett i sammenheng med import av «russenøtter» som var en del av pomorhandelen (fra 1700-tallet til 1917). Utbredelsen av forvilla sibirfuru er ikke godt kjent da arten ofte ikke blir skilt fra den nære slektningen sembrafuru, men mye av det som fins nordafjells er trulig sibirfuru.

Treet er hardført og i hagelitteraturen ført til herdighetsklasse H8, som betyr at arten klarer seg i mesteparten av landet. De seinere åra har det vært markedsført mest av frøkilde Toten som er E-plante («eliteplante»).

I Artsdatabankens fremmedartsliste er sibirfuru og sembrafuru vurdert samla til å medføre potensielt høg risiko (PH) på grunn av høyt invasjonspotensial, og det sies at «arten bør følges med».

Veden, som har en behagelig lukt, har i Russland vært brukt til møbelvirke, men også som tømmer til blant annet bygningsvirke, særlig i områder med mangel på vanlig furu og sibirgran.

Frøkjernene er spiselige for mennesker og blir kalt russenøtter. Frøa er næringsrike med over 60 prosent fett og rike på vitaminer og mineraler. Frøa og olje av dem blir brukt både som mat og mot ulike plager i alternativ medisin. I Altajfjella har det vært høsta 20–30 kilo «nøtter» per dekar.

Sembrafuru og sibirfuru er nærskyldte arter som ofte blir regnet for underarter av en kollektiv art, men de blir nå oftest sett på som to adskilte arter.

• furufamilien
• sembrafuru