Reinen beiter ute hele året, og den utnytter sine beiteressurser ved å vandre i og mellom ulike årstidsbeiter.

I reinbeitene inngår primært landområder for rein tilknyttet reindriften, men omfatter også landområder der villreinen beiter. Reinen deler beite med flere andre beitedyr, både ville og domestiserte. Reinbeitene, eller reinbeiteområdene, dekker rundt halvparten av Norges landareal (inklusive villreinområdene).

Områdene reinen beiter i er landskapsmessig svært mangfoldige, med landformer og vegetasjon som omfatter både havnære enger, skogsområder, snaufjell, vidder og alpelignende fjellområder. Landskapet er unikt for hver reinflokk og avstand og tilgang til årstidsbeitene vil variere mye mellom ulike flokker.

Menneskeskapte barrierer for reinens frie ferdsel eller nedbygging av gode beiter kan gjøre reinens tilgang til de ulike beitene utfordrende. I Finnmark og Nord-Troms vandrer rein mellom kystnære sommerbeiter og vinterbeiter på innlandet. I andre deler av landet kan vandringsmønsteret være omvendt, eller det kan følge høydegradienter.

Reinens årstidsbeiter følger de samiske årstidene. Årstidsbeitene defineres utifra en kombinasjon av tilgang på beiteressurser og reinens livssyklus. Ulike årstidsbeiter kan iblant være i de samme områdene.

Beitet om sommeren (samisk geassi) er sentralt for reinkalvens vekst og den voksne reinens restitusjon etter en lang vinter. Reinen beiter som enkeltdyr og i mindre flokker og oppsøker vegetasjon med attraktive og næringsrike beiteplanter som friske urter, gress og starr, nyutsprungne skudd og blader av lyng og trær. Utover sommeren følger reinen snøsmeltingen mot høyereliggende områder der det stadig er tilgang på unge, næringsrike beiteplanter i randsonen av snøleiene. Snøleier er også attraktive for nedkjøling på varme dager da insektplagen kan bli stor.

Beitet om høstsommeren (samisk čakčageassi) er etter høysommeren og der reinen oftest når sitt årlige vektpotensiale. Soppforekomster om høstsommeren kan utgjøre et godt nærings supplement til de øvrige beiteplantene. Insektplagen er mindre og reinen har ro til å beite.

I beitet om høsten (samisk čakča) flytter reinen fra høstsommerbeitet til høstbeiter og brunsten foregår. Brunstoksene bryr seg mindre om å beite og taper betydelig med kroppsvekt. Simlene kan også tape vekt. Årskalvene kan imidlertid fortsatt vokse om høstbeitet er godt. I høstbeitet oppsøker reinen skog- og myrvegetasjon der den i tillegg til sopp finner næring i vintergrønt gress og halvgress, og i vintergrønne lyngplanter.

Beitet i høstvinteren (samisk čakčadálvi) er snødekt men har like fullt tilsvarende beiteressurser som høstbeitet. Reinsdyrene må grave seg fram til beiteplantene, men snøforholdene er gode og reinen finner nok næring til å vedlikeholde kroppsvekten. På slutten av høstvinteren flytter reinen til sitt vinterbeite.

Beitet om vinteren (samisk dálvi) er sentralt for reinens evne til å vedlikeholde kroppsvekten, særlig for simlene som skal føde levedyktige kalver om våren. Reinen trenger ro for å grave seg fram til beiteplantene. Myr- og skogsområder gir gode vinterbeiter, men vind og temperatur kan gi snøforhold som gjør tilgangen til beiteplantene vanskelig. Avblåse rabber og heier er da viktige beiteressurser. Her finner reinen lav som er en viktig energikilde. En sammensatt vinterdiett med både ulike beiteplanter og lav vil være ideelt for å opprettholde kroppsvekten. Blir dietten bestående bare av lav vil dyrene raskt tape muskelmasse siden laven i hovedsak består av karbohydrater.

Beitet på vårvinteren (samisk giđđadálvi) har lignende beiteressurser som vinterbeitet. I denne perioden kan reinen tape vekt om snøforholdene gjør beiteplantene utilgjengelige. Danner det seg is i snølaget eller mot bakken kan beitet bli helt «låst». Under slike forhold er lav på trestammer i skogsområder en viktig kilde til energi og til opprettholdelse av reinens mikrobielle fordøyelse.

I beitet om våren (samisk giđđa) flytter reinen fra vårvinterbeite til kalvelandet og simlene kalver. Dyrene kan ha tapt kroppsmasse i løpet av vårvinteren og er på sitt mest sårbare. Simlene trenger all sin energi til flyttingen, føde kalv og produsere nok melk. Simle og kalv trenger også ro for å bli kjent med hverandre. Beitingen foregår i hovedsak på snøfrie rabber med lav og vintergrønne beiteplanter, men etter hvert som områder blir snøfrie og spirer av unge beiteplanter kommer frem søker reinen til disse.

Beitet om vårsommeren (samisk giđđageassi) er i områdene omkring kalvingslandet, der nyutsprunget løv på trær og nye spirer i bakkevegetasjonen representerer et livsviktig, næringsrikt beite for reinen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.