Håndpant, panterett i løsøre eller verdipapirer som får rettsvern ved at løsøret eller verdipapirene overleveres til panthaveren eller ved at pantsetteren (eieren) på annen måte blir fratatt rådigheten over det pantsatte, f.eks. ved at tredjemann tar hånd om pantet på panthaverens vegne eller ved at gjenstanden blir plassert i et avlåst rom som panthaveren får nøkkelen til (såkalt nøkkelpant). Håndpantsettelsen omtales undertiden som deponering.

Etter panteloven av 1857 skulle kontraktspant i løsøre som hovedregel stiftes som håndpant. Slik pantsettelse medfører at eieren taper rådigheten over de pantsatte gjenstander, og er av den grunn upraktisk når det gjelder maskiner, handelsvarer o.l., gjenstander som benyttes i produksjon og omsetning. De forskjellige næringer har derfor opp gjennom årene presset på for å få adgang til å underpantsette sitt løsøre, dvs. pantsette det uten overlevering. Slik adgang ble bl.a. åpnet for industrien ved tilbehørspanteloven av 1895 og forlagspanteloven av 1946. Panteloven av 1980 opprettholder håndpanteregelen som den formelle hovedregel (lovens § 3–2), men gir samtidig en nesten ubegrenset adgang til å underpantsette løsøre i næringsvirksomhet (§§ 3–4 til 3–13). Se nærmere løsørepant. Håndpant vil fortsatt være viktig i den private sektor hvor salgspant (eiendomsforbehold) er den eneste tillatte form for underpant.

Pantsettelse av og utlegg i verdipapirer som er registrert i et verdipapirregister, får rettsvern ved registrering i dette register. Håndpantsettelse er derfor bare aktuelt for ikke-registrerte verdipapirer.

Utleggspant i løsøre og ikke-registrerte verdipapirer kan få rettsvern enten etter håndpantregelen eller tinglysing på debitors navn i Løsøreregisteret, jf. pantelovens § 5–6 og 5–7.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.