navicello

Navicello var et italiensk kystfartøy på 1800- og 1900-tallet.

Navicelloen var rundt 10 meter lang og 2,5 meter bred, med en dypgang på litt under en meter, avhengig av lastetilstand. Det eksisterte i utgangspunktet to navicelloer: En kystvariant, og en innlandsvariant. Kystvarianten hadde en dypere kjøl, annen rigg, og høyere fribord, for å tåle sjøgangen forbundet med kystseilas.

Innlandsvarianten, eller elvevarianten, gikk på de italienske elvene, for eksempel i Pisa-provinsen. Den hadde to master, og førte i utgangspunktet et latinerseil på den framre og største masten, og et spriseil på den aktre masten. Det eksisterte likevel mange variasjoner av rigging på disse fartøyene.

Elve-navicelloen kunne ha et kraftig spring, slik at den tok noe av formen til en gondol. De ble brukt til frakt av marmor, folk, og annet gods. Når disse seilte oppstrøms i elven, ble staker og årer stukket i vannet mot elvebunnen, slik at fartøyet ble skjøvet opp elven. I tillegg var det lagt ut tauliner langs elvebanken, som mannskapet kunne dra båten etter. En typisk besetning om bord var ca. 6 personer.

Kyst-navicelloen hadde flere likhetstrekk med en typisk norsk jekt eller galeas fra 1800-tallet. I motsetning til jektene, førte ikke navicelloen råseil, men ulike varianter av sneiseil. Dette var gjerne et gaffelseil og et toppseil på en stormast akter, og stagseil forut, forbundet med en mast som skråner mot baugen, ikke ulikt en artemon.

Transport ble flyttet til jernbane og vei på 1800-og 1900-tallet, og navicelloen forsvant etter dette.