nasjonalitetsprinsippet – internasjonal politikk

Det prinsipp som går ut på at statsdannelser skal rette seg mest mulig etter de enkelte nasjoners utbredelse, og ikke etter politiske eller dynastiske hensyn. Nasjonalitetsprinsippet oppstod i sin moderne form i begynnelsen av 1800-tallet, og ble etter hvert forfektet av en rekke nasjonale selvstendighetsbevegelser (opprørene i Sør-Amerika, den greske frihetskamp 1821–29, Italias samling, oppstandene i Polen, Ungarn og på Balkan) og av deres sympatisører i andre land.

Balkankrigene og den første verdenskrig førte til et gjennombrudd for nasjonalitetsprinsippet. «Nasjonenes selvbestemmelsesrett» var et av hovedpunktene på ententens fredsprogram og i president Wilsons «14 punkter». Prinsippet dannet deretter utgangspunkt for de territorielle bestemmelser i fredsoppgjøret i Europa, men ble ikke fullt ut gjennomført i praksis. Nasjonalitetsprinsippet er i etterkrigstiden anerkjent av en rekke land som et av de grunnleggende prinsipper i internasjonal politikk, og er også søkt lagt til grunn ved statsdannelser i de tidligere koloniområder i Afrika og Asia. Ved overgangen til det 21. århundre har man forsøkt å dempe prinsippets betydning noe, delvis pga. det konfliktpotensial det kan representere og delvis pga. den økte najsonale blanding i mange vestlige demokratier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.