nasjonalitetsprinsippet – internasjonal politikk

Det prinsipp som går ut på at statsdannelser skal rette seg mest mulig etter de enkelte nasjoners utbredelse, og ikke etter politiske eller dynastiske hensyn. Nasjonalitetsprinsippet oppstod i sin moderne form i begynnelsen av 1800-tallet, og ble etter hvert forfektet av en rekke nasjonale selvstendighetsbevegelser (opprørene i Sør-Amerika, den greske frihetskamp 1821–29, Italias samling, oppstandene i Polen, Ungarn og på Balkan) og av deres sympatisører i andre land.

Balkankrigene og den første verdenskrig førte til et gjennombrudd for nasjonalitetsprinsippet. «Nasjonenes selvbestemmelsesrett» var et av hovedpunktene på ententens fredsprogram og i president Wilsons «14 punkter». Prinsippet dannet deretter utgangspunkt for de territorielle bestemmelser i fredsoppgjøret i Europa, men ble ikke fullt ut gjennomført i praksis. Nasjonalitetsprinsippet er i etterkrigstiden anerkjent av en rekke land som et av de grunnleggende prinsipper i internasjonal politikk, og er også søkt lagt til grunn ved statsdannelser i de tidligere koloniområder i Afrika og Asia. Ved overgangen til det 21. århundre har man forsøkt å dempe prinsippets betydning noe, delvis pga. det konfliktpotensial det kan representere og delvis pga. den økte najsonale blanding i mange vestlige demokratier.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.