En melkeringe eller melkebunke er et lavt og vidt, lagget kar. Mange ringer har en stav som er forlenget til håndtak. Noen melkeringer har et spunshull ved bunnen.

Melken ble silt ned i melkeringen, som så ble satt bort i et stativ eller i en hylle. Etter en viss tid hadde fløten med de lette fettstoffene steget opp og lagt seg på toppen av melken. For å skille fløte og melk, kunne man tappe ut den magre melken gjennom spunshullet. Vel så vanlig var det at man holdt tilbake fløten med hånden eller en rennekniv, og helte skummetmelken ut over kanten på ringen.

Denne enkle formen for separering av melk og fløte har vært kjent helt siden steinalderen. I den eldste tiden ble det brukt trau, et kar som enkelte steder ble benyttet ut på 1900-tallet. De laggede melkeringene går trolig tilbake til middelalderen. J. E. Gunnerus har en tegning av en «Ringe» i sin avhandling fra 1774 om utnyttelsen av melken i Norge.

Det vide karet med korte staver gikk under forskjellige benevnelser i ulike deler av landet. I Agder, Telemark, Gudbrandsdalen, Ryfylke og Hordaland var det kolle. Bunke dominerte i Trøndelag og på Østlandet. På Sør-Østlandet og på Sunnmøre ble ordet ringje brukt, mens karet i Ytre Sogn og Fjordane ble kalt ask.

Allerede på 1800-tallet var det en del bønder som byttet ut ringer av tre med fat av keramikk eller glass. I 1890-årene ble separatoren tatt i bruk, noe som førte til at det etter hvert ble slutt på å bruke de tradisjonelle melkeringene. I samme retning virket det store antall meierier som ble etablert på denne tiden.  

  • Audun Dybdahl: Fôr, fe og melkestell i eldre tid. Arbeidsmåter og arbeidsredskaper i Steinkjer-regionen. Steinkjer 1985.
  • Lars Reinton: Til seters. Norsk seterbruk og seterstell. Oslo 1969.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.