kunstforfalskning

Manipulering av historikk omkring opphavsperson, eiere og oppdragsgiver er forfalskningens kjerne, og en forfalskning er utført med overlegg. Bedrageren kan velge mellom flere strategier:

• En fremgangsmåte er å lage en ny kunstgjenstand, som sammenfaller i stil, materialbruk og ikonografi med et verk av en kjent utøver, og deretter hevde at det dreier seg om et verk av nettopp denne utøveren.
• En annen fremgangsmåte er å lage en kunstgjenstand ved å imitere deler fra flere verk av samme kunstner, for deretter få en ekspert til å tilskrive det en kjent kunstner.
• Bedrageren kan også oppspore et ukjent verk, som kan minne om et verk av en kjent utøver, og så prøve å overbevise kunstmarkedet om at det faktisk er kunstneren med kjent identitet som står bak det tilsynelatende nyoppdagede verket.
• Forfalskning av signatur er et annet velkjent knep.

• For å støtte opp om bedraget, kan det bli laget falske dokumenter som tilsynelatende skal bevise historikk omkring tidligere eiere og oppdragsgiver.
• En forfalsker må som regel alliere seg med en kunstekspert for å få innpass i kunstmarkedet.
• Det vanligste motivet for forfalskning er økonomisk vinning. Andre grunner kan være et ønske om å gjøre narr av eksperter eller parodiere en kunstner eller kunstform.

En rekke hjelpemidler kan bli anvendt i analyse og kontroll av en gjenstands historiske opprinnelse og ekthet:

• Visuell analyse er fremdeles et effektivt verktøy i vurderingen av kunstverk og prydgjenstander. Fagfolk som arbeider i auksjonshus eller på museer, opparbeider kompetanse og kan foreta en overordnet analyse og sammenfatning av empiriske og historiske data som gjelder en bestemt gjenstand. Attribusjon på stilistisk grunnlag blir ofte utført av en fagperson som har spesialisert seg på en bestemt kunstner eller gruppe gjenstander fra en avgrenset periode, miljø eller geografisk område.
• Historikken bak eierskap, kalt proveniens, kan rekonstrueres og dokumenteres ved å spore opp gamle tekster som beskriver kunstgjenstanden. Inventarlister fra dødsbo og eierskifte er relevante kilder. Kataloger og kontrakter ved auksjoner og salg kan gi informasjon. Påskrifter, merkelapper og stempler kan være indisier på eierskifte, utstillinger eller økonomiske transaksjoner. Fotografier eller grafiske trykk som gjengir en aktuell gjenstand, kan gi støtte til skriftlig dokumentasjon.
• I et maleri eller en prydgjenstand kan det over tid lett oppstå sprekker i overflaten. Slike krakeleringer gir gode indikasjoner på materiell slitasje, og kan derfor opplyse om datering, historisk miljø og opphavsperson.
• Pentimento er en italiensk betegnelse for en endring som er utført av kunstneren mens arbeidet pågikk. Slike pentimenti er nærmest usynlige til å begynne med, men kan tre tydeligere frem over tid, og de kan danne indisier for ekthet gjennom sammenligning med andre verk av samme kunstner. Tilsvarende gjelder for malere som arbeider alla prima. Håndlaget til en kunstner danner et særpreg som det er vanskelig å forfalske. Grunderingen i et eldre maleri kan tre tydeligere frem over tid, og gi indikasjon på datering.
• Kromatografi er en metode som blir anvendt for å analysere en malingprøve og separere ingrediensene fra hverandre for om mulig å identifisere dem.
• Dendrokronologi er en metode til å aldersbestemme treverk ved analyse av årringer, for eksempel i møbler, plater eller rammer av tre.
• Ramanspektroskopi blir anvendt i analysen av sammensetningen av pigmenter i en prøve tatt fra et maleri eller en annen kunstgjenstand.
• Ultrafiolett lys og infrarød fotografering er andre tekniske hjelpemidler.

Undersøkelse av materialene som kunstgjenstanden er laget av, kan gi funn som leder til eksakt datering. Men visuell undersøkelse og tekniske funn utfyller hverandre, og kan gi best resultat når undersøkelsen i tillegg består av sammenligninger med andre verk fra samme periode.

Siden en kunstforfalskning forutsetter et ønske om å bedra, oppstår det lett tvilstilfeller hvor kriminell intensjon er mer eller mindre fraværende eller det kriminelle aspektet er irrelevant:

• Som et ledd i utdannelsen av malere har kopiering av kunstverk av fremstående utøvere vært et anerkjent pedagogisk verktøy. Kopier, hvor hensikten ikke er å bedra, kan falle vanskelig å skjelne fra ekte verk.
• Det skjer også at en maler utfører flere versjoner av samme motiv, ofte med mange års mellomrom. Hvorvidt alle versjonene skal ha samme kunstneriske status og verdi, er et omdiskutert spørsmål. Særlig i de tilfeller det er kunstnerens assistenter som står ansvarlig for utførelsen, og dette ikke er offentlig kjent, kan det skape misforståelser med hensyn til ekthet. Kunstmarkedet er svært sensitivt for opplysninger som svekker en kunstners integritet.
• I en pastisj etterligner en kunstner en annen kunstners stil, teknikk og motiver, men uten at det er snakk om direkte kopiering, heller om brudd på etiske retningslinjer og mangel på selvstendighet.
• Kunst som er basert på appropriasjon og problematisering av det unike og originale, danner vanskelige grensetilfeller. Kunstneren henter med overlegg og i full offentlighet elementer fra, eller direkte kopierer, andres verk, inklusive film og foto.
• Kunst som inneholder approprierte elementer, problematiserer og utfordrer både spørsmålet om kunstnerisk originalitet og identitet, samt lovgivning omkring opphavsrett.

• Alceo Dossena
• autentisitet
• connaisseur
• forfalskning
• Han van Meegeren
• krakelering
• plagiat

• Arnaud, Frank (1961). The Art of the Faker. Three Thousand Years of Deception. Boston: Little, Brown
• Beckett, Alice (1995). Fakes. Forgery and the Art World. London: Richard Cohen Books
• Hebborn, Eric (1997). The Art Forger´s Handbook. Woodstock: Overlook Press
• Kurz, Otto (1948). Fakes. A Handbook for Collectors and Students. London: Faber and Faber
• Thierry, Lenain (2011). Art Forgery. The History of a modern Obsession. London: Reaktion Books