Krigens folkerett bygger på en avveining mellom to til tider motstridende hensyn: militær nødvendighet og humanitære hensyn.

Prinsippet om militær nødvendighet gir militære styrker tillatelse til å bruke den makt som er nødvendig for å oppnå militære målsettinger, typisk å svekke motparten militært. Av denne grunn er det for eksempel et forbud mot å rette angrep mot sivile personer og sivile gjenstander: Slike angrep kan ikke anses nødvendig.

Samtidig vil noen handlinger som i utgangspunktet er nødvendige, være underlagt begrensninger av humanitære hensyn. Det er for eksempel til enhver tid tillatt å rette angrep mot motpartens stridende, men forbudt å benytte metoder og midler som påfører stridende personer overflødig eller unødvendig skade eller lidelse. Det er tillatt å rette angrep mot lovlige mål selv om dette medfører sivil følgeskade, men det er forbudt å iverksette et angrep som må antas å forårsake overdreven sivil følgeskade (proporsjonalitetsprinsippet). Videre er det tillatt å ødelegge motpartens eiendom dersom dette er militært nødvendig, men det er forbudt å forårsake vilkårlig ødeleggelse av eiendom (for eksempel i form av plyndring). Prinsippet om militær nødvendighet påvirker derfor både målvalg spesielt og valg av krigføringsmidler og -metoder generelt. Humanitære hensyn er spesielt relevant for regler som omhandler beskyttelse av sivile og behandling av personer som er internert eller tatt til fange.

I de fleste tilfeller er avveiningen mellom militær nødvendighet på den ene side og humanitære hensyn på den annen side allerede innarbeidet i reglene. Videre er det slik at der krigens folkerett oppstiller forbud mot visse handlinger, kan ikke militær nødvendighet begrunne unntak fra forbudet; den militære nødvendighet ble vurdert allerede da forbudet ble nedlagt. Et eksempel, som har vært viet oppmerksomhet i historiens løp, er krigsfangers og andre tilfangetattes absolutte krav på beskyttelse mot å bli drept når de ikke lenger deltar i stridighetene (kampudyktige eller «hors de combat»). Forbudet mot å drepe kampudyktige personer er ufravikelig, selv om etterlevelse av forbudet kan medføre betydelig ulempe og/eller fare, for eksempel der mindre enheter vil skjule sin posisjon i fiendtlig terreng og det derfor er vanskelig å føre med seg fanger. Lovens foreskrevne løsning er i slike tilfeller å frigi de(n) tilfangetatte.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg