Militær nødvendighet og humanitære hensyn – i internasjonal humanitærrett

Internasjonal humanitærrett bygger på en avveining mellom to til tider motstridende hensyn: militær nødvendighet og humanitære hensyn.

Prinsippet om militær nødvendighet gir militære styrker tillatelse til å bruke den makt som er nødvendig for å oppnå militære målsettinger, typisk å svekke motparten militært. Av denne grunn er det for eksempel et forbud mot å rette angrep mot sivile personer og sivile gjenstander: Slike angrep kan ikke anses nødvendig.

Samtidig vil noen handlinger som i utgangspunktet er nødvendige, være underlagt begrensninger av humanitære hensyn. Det er for eksempel til enhver tid tillatt å rette angrep mot motpartens stridende, men forbudt å benytte metoder og midler som påfører stridende personer overflødig eller unødvendig skade eller lidelse. Det er tillatt å rette angrep mot lovlige mål selv om dette medfører sivil følgeskade, men det er forbudt å iverksette et angrep som må antas å forårsake overdreven sivil følgeskade (proporsjonalitetsprinsippet). Videre er det tillatt å ødelegge motpartens eiendom dersom dette er militært nødvendig, men det er forbudt å forårsake vilkårlig ødeleggelse av eiendom (for eksempel i form av plyndring). Prinsippet om militær nødvendighet påvirker derfor både målvalg spesielt og valg av krigføringsmidler og -metoder generelt. Humanitære hensyn er spesielt relevant for regler som omhandler beskyttelse av sivile og behandling av personer som er internert eller tatt til fange.

I de fleste tilfeller er avveiningen mellom militær nødvendighet på den ene side og humanitære hensyn på den annen side allerede innarbeidet i reglene. Videre er det slik at der internasjonal humanitærrett oppstiller forbud mot visse handlinger, kan ikke militær nødvendighet begrunne unntak fra forbudet; den militære nødvendighet ble vurdert allerede da forbudet ble nedlagt. Et eksempel, som har vært viet oppmerksomhet i historiens løp, er krigsfangers og andre tilfangetattes absolutte krav på beskyttelse mot å bli drept når de ikke lenger deltar i stridighetene (kampudyktige eller ”hors de combat”). Forbudet mot å drepe kampudyktige personer er ufravikelig, selv om etterlevelse av forbudet kan medføre betydelig ulempe og/eller fare, for eksempel der mindre enheter vil skjule sin posisjon i fiendtlig terreng og det derfor er vanskelig å føre med seg fanger. Lovens foreskrevne løsning er i slike tilfeller å frigi de(n) tilfangetatte.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.