Frontfag, fag eller tariffområder som arbeidslivets parter er enige om skal forhandles først i et tariffoppgjør.

Det norske systemet for lønnsdannelse bygger på frontfagsmodellen. Modellen innebærer at konkurranseutsatt industri forhandler først, og at resultatet lager en norm som etterfølgende tariffområder følger.

Resultatet i frontfagsforhandlingene har derfor stor betydning for nivået på lønnstillegg for det øvrige arbeidslivet. Ofte er også velferdsspørsmål, som pensjon, gjenstand for behandling i frontfag.

Sammensetningen av frontfaget kan endres over tid, og avhenger av om tariffrevisjonen skjer forbundsvis eller samordnet.

Ved forbundsvise oppgjør har det tradisjonelt  vært Verkstedsoverenskomsten som har vært frontfag, men i 2004 ble frontfaget utvidet til å omfatte flere av Fellesforbundets tariffavtaler i industrien.

I 2012 ble fire overenskomster slått sammen til én overenskomst, Industrioverenskomsten. Denne overenskomsten utgjør nå frontfaget i den norske forhandlingsmodellen.

Tidligere var det også vanlig med et frontfag nummer to som representerte normallønnsoverenskomstene eller lavlønnsfagene. Dette kunne være Riksavtalen for hotell- og restauranter mellom NHO/NHO Reiseliv og LO/Fellesforbundet eller Landsoverenskomsten i varehandelen mellom Virke og LO/Handel og Kontor.

Etter at frontfaget ble utvidet i 2004, har partene i større grad innarbeidet modeller for lavlønnstillegg i frontfaget.

Frontfagsmodellen er inspirert av den såkalte hovedkursteorien som ble utformet av Odd Aukrust med flere på 1960-tallet. Et av kjerneelementene i denne teorien er skillet mellom konkurranseutsatte og skjermede næringer.

De næringer som produserer varer skjermet for utenlandsk konkurranse, kan velte økte kostnader over i prisøkninger, mens de næringer som produserer konkurranseutsatte varer, ikke kan gjøre det fordi de da vil tape i konkurransen med utenlandske produsenter.

Lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor bør dermed ikke øke mer enn det som forbedringer i produktiviteten og prisstigningen på verdensmarkedet tilsier.

Samtidig vil konkurranseutsatt og skjermet sektor konkurrere om den samme arbeidskraften. Dersom lønnsøkningen i skjermet sektor er større enn den i konkurranseutsatt sektor, vil konkurranseutsatt sektor tape i kampen om arbeidskraften, og på sikt måtte øke lønnsveksten, og derigjen tape i den internasjonale konkurransen. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.