Frontfag, fag eller tariffområder som arbeidslivets parter er enige om skal forhandles først i et tariffoppgjør.

Det norske systemet for lønnsdannelse bygger på frontfagsmodellen. Modellen innebærer at konkurranseutsatt industri forhandler først, og at resultatet lager en norm som etterfølgende tariffområder følger.

Resultatet i frontfagsforhandlingene har derfor stor betydning for nivået på lønnstillegg for det øvrige arbeidslivet. Ofte er også velferdsspørsmål, som pensjon, gjenstand for behandling i frontfag.

Sammensetningen av frontfaget kan endres over tid, og avhenger av om tariffrevisjonen skjer forbundsvis eller samordnet.

Ved forbundsvise oppgjør har det tradisjonelt  vært Verkstedsoverenskomsten som har vært frontfag, men i 2004 ble frontfaget utvidet til å omfatte flere av Fellesforbundets tariffavtaler i industrien.

I 2012 ble fire overenskomster slått sammen til én overenskomst, Industrioverenskomsten. Denne overenskomsten utgjør nå frontfaget i den norske forhandlingsmodellen.

Tidligere var det også vanlig med et frontfag nummer to som representerte normallønnsoverenskomstene eller lavlønnsfagene. Dette kunne være Riksavtalen for hotell- og restauranter mellom NHO/NHO Reiseliv og LO/Fellesforbundet eller Landsoverenskomsten i varehandelen mellom Virke og LO/Handel og Kontor.

Etter at frontfaget ble utvidet i 2004, har partene i større grad innarbeidet modeller for lavlønnstillegg i frontfaget.

Frontfagsmodellen er inspirert av den såkalte hovedkursteorien som ble utformet av Odd Aukrust med flere på 1960-tallet. Et av kjerneelementene i denne teorien er skillet mellom konkurranseutsatte og skjermede næringer.

De næringer som produserer varer skjermet for utenlandsk konkurranse, kan velte økte kostnader over i prisøkninger, mens de næringer som produserer konkurranseutsatte varer, ikke kan gjøre det fordi de da vil tape i konkurransen med utenlandske produsenter.

Lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor bør dermed ikke øke mer enn det som forbedringer i produktiviteten og prisstigningen på verdensmarkedet tilsier.

Samtidig vil konkurranseutsatt og skjermet sektor konkurrere om den samme arbeidskraften. Dersom lønnsøkningen i skjermet sektor er større enn den i konkurranseutsatt sektor, vil konkurranseutsatt sektor tape i kampen om arbeidskraften, og på sikt måtte øke lønnsveksten, og derigjen tape i den internasjonale konkurransen. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.