frontfag

Artikkelstart

Frontfag er tariffområder som arbeidslivets parter er enige om skal forhandles først i et tariffoppgjør.

Frontfagsmodellen

Det norske systemet for lønnsdannelse bygger på frontfagsmodellen. Modellen innebærer at konkurranseutsatt industri forhandler først, og at resultatet lager en norm som etterfølgende tariffområder følger.

Resultatet i frontfagsforhandlingene har derfor stor betydning for nivået på lønnstillegg for det øvrige arbeidslivet. Ofte er også større velferdsspørsmål, som pensjon, gjenstand for forhandlinger i frontfaget.

Sammensetningen av frontfaget, altså hvilke tariffområder som inngår, kan endres over tid. Ved forbundsvise oppgjør har det tradisjonelt vært Verkstedsoverenskomsten som har vært frontfag, men i 2004 ble frontfaget utvidet til å omfatte flere av Fellesforbundets tariffavtaler i industrien. I 2012 ble fire overenskomster slått sammen til én overenskomst, Industrioverenskomsten, mellom Norsk Industri og Fellesforbundet. Denne overenskomsten utgjør nå frontfaget i den norske forhandlingsmodellen.

I tariffoppgjør som forhandles samordnet, er det forhandlingene mellom NHO og LO som utgjør frontfaget.

Tidligere var det også vanlig med et frontfag nummer to som representerte normallønnsoverenskomstene eller lavlønnsfagene. Dette kunne være Riksavtalen for hotell- og restauranter mellom NHO/NHO Reiseliv og LO/Fellesforbundet eller Landsoverenskomsten i varehandelen mellom Virke og LO/Handel og Kontor. Etter at frontfaget ble utvidet i 2004, har partene i større grad innarbeidet modeller for lavlønnstillegg i frontfaget.

Hovedkursteorien

Frontfagsmodellen er inspirert av den såkalte hovedkursteorien som ble utformet av sosialøkonom Odd Aukrust med flere på 1960-tallet. Målet er et konkurransedyktig næringsliv og lav inflasjon. Et av kjerneelementene i denne teorien er skillet mellom konkurranseutsatte næringer og skjermede næringer.

De konkurranseutsatte næringene består av virksomheter som produserer produkter som kan eksporteres. Disse næringene vil derfor konkurrere med utenlandske virksomheter. Dette i motsetning til de næringene som er skjermet for utenlandsk konkurranse. Virksomhetene i de skjermede næringene vil, ifølge denne teorien, kunne velte økte kostnader over på kunden i form av prisøkninger, mens næringene som produserer konkurranseutsatte varer, ikke kan gjøre det fordi de da vil tape i konkurransen med utenlandske produsenter.

Inndeling av økonomien i to næringer innebærer en forenkling av virkeligheten, men kan brukes til å forklare hvordan ulike mekanismer påvirker lønns- og prisutviklingen.

Én følge av teorien er at lønnsveksten i konkurranseutsatt og skjermet sektor over tid må være lik. Det henger sammen med at næringene konkurrerer om den samme arbeidskraften. Dersom lønnsøkningen i skjermet sektor er større enn i konkurranseutsatt sektor, vil konkurranseutsatt sektor tape i kampen om arbeidskraften. Det kan på sikt føre til at konkurranseutsatt sektor må øke lønningene for å få tak i arbeidskraft. Økte lønninger innebærer økte kostnader, noe som igjen kan føre til at næringen taper i den internasjonale konkurransen.

En annen følge er at dersom lønnsveksten i konkurranseutsatt næring er for høy, vil lønnsomheten avta. Det vil igjen gjøre at investeringene vil avta, noe som fører til at sysselsettingen avtar og arbeidsledigheten øker. Høyere arbeidsledighet vil gjøre at lønnsveksten faller og da vil investeringsnivået igjen stige. Blir lønnsomheten høy, vil en få den motsatte virkningen og ende med mangel på arbeidskraft og stigende lønnsvekst. Lønnsomheten og avkastningen på investeringene vil over tid derfor ligge nær et normalnivå.

På bakgrunn av denne teorien bør lønnsveksten i konkurranseutsatt sektor ikke øke mer enn det som forbedringer i produktiviteten og prisstigningen internasjonalt tilsier.

Utfordringer med frontfagsmodellen

Selv om alle hovedorganisasjonene slutter opp om frontfagsmodellen, er praktiseringen av den gjenstand for diskusjoner. Dette har også ført til at modellen har blitt justert. En av utfordringene med modellen er at den samlede årslønnsveksten ikke er klar når de sentrale forhandlingene er avsluttet. Dette skyldes blant annet at deler av lønnsveksten forhandles lokalt på den enkelte virksomhet, noe som gjerne skjer senere på året. Normen som de øvrige tariffområdene skal følge, baserer seg dermed på et anslag fra NHO, i forståelse med LO. Normalt sett treffer dette anslaget, men det hender også at den faktiske lønnsveksten viser seg å bli høyere eller lavere enn det som er anslått.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

  • NOU 2003: 13 – Konkurranseevne, lønnsdannelse og kronekurs
  • NOU 2013: 13 – Lønnsdannelsen og utfordringer for norsk økonomi

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg