innsynsrett

Artikkelstart

Innsynsrett er den enkeltes rett til å gjøre seg kjent med opplysninger i offentlige og private dokumenter og arkiver. En rekke lover har regler om denne retten.

Offentleglova

Offentleglova (lov nr. 16, 2006) § 3 gir enhver rett til innsyn i saksdokumenter og journaler for organ elle kommune, herunder selskaper, stiftelser og annet der det offentlige har eller har rett til å velge mer enn halvparten av medlemmene i det øverste organet, se § 2. Det kan bare gjøres unntak fra denne innsynsretten hvis det er bestemt i lov eller i forskrift gitt med hjemmel i lov. Og selv om det i utgangspunktet kan gjøres unntak, skal det alltid hver gang noen ber om innsyn, foretas en ny og selvstendig vurdering av om de hensyn som kan tale for å skjerme dokumentet mot innsyn, nå veier tyngre enn de hensyn som tale for åpenhet, slik at det bør gis «merinnsyn», se § 11.

Forvaltningsloven

Forvaltningsloven (lov 10. februar 1967) § 18 gir den som er part i en forvaltningssak rett til å få gjøre seg kjent med sakens dokumenter så langt ikke annet er fastsatt i lov eller i forskrift gitt med hjemmel i lov. Denne retten går i visse tilfeller noe lenger enn innsynsretten etter offentlighetsloven. Part i en forvaltningssak har således som alminnelig regel rett til innsyn i alle opplysninger om faktiske forhold, herunder prognoser for fremtidig utvikling, også der disse ellers er underlagt taushetsplikt.

Pasientrettighetsloven

Pasient- og brukerrettighetsloven (lov nr. 63, 1999) gir i § 5–1 en pasient rett til å gjøre seg kjent med sin sykejournal med bilag, med mindre det er påtrengende nødvendig å nekte slikt innsyn for å hindre fare for liv eller alvorlig helseskade for pasienten selv, eller innsyn er klart utilrådelig av hensyn til personer som står ham eller henne nær. Pasienten kan imidlertid kreve at opplysningene gjøres kjent for en representant for ham eller henne hvis ikke særlige grunner taler imot dette.

Personopplysningsloven

Personopplysningsloven (lov nr. 38, 2018) § 1 fastsetter at EUs personvernforordning (EU 2016/679) gjelder som norsk lov, og bestemmelsene i forordningen går foran bestemmelser i norsk lov om samme forhold.

Personopplysningsloven og personvernforordningen gjelder etter lovens § 2 ved all helt eller delvis automatisert behandling av personopplysninger og ved ikke-automatisert behandling av personopplysninger som inngår i eller skal inngå i et register, bare med unntak av arkiver opprettet som ledd i rent personlige eller familiemessige aktiviteter eller for saker som behandles og avgjøres etter rettspleielovene (straffeprosessloven, tvisteloven, tvangsfullbyrdelsesloven med mer).

Personvernforordningen gir i artiklene 13, 14 og 15 rett for alle til å få opplyst blant annet hvilke opplysninger om dem selv som er registrert, hvordan registrering er foretatt, og hvem som er ansvarlig for registeret, med de begrensningene som er angitt i personopplysningslovens §§ 16 og 17 for opplysninger som kan skjermes blant annet av utenriks- eller sikkerhetspolitiske grunner, av hensyn til etterforskning, intern saksbehandling, personvern eller lovhjemlet taushetsplikt.

Dersom et personregister inneholder uriktige eller ufullstendige opplysninger om en person, eller opplysninger som ikke er tillatt registrert, kan vedkommende kreve at opplysningene rettes ved at de suppleres med de korrekte opplysningene (Personopplysningsforordningen art. 16). Det er er også regler om rett til sletting av opplysninger «uten unødig forsinkelse» blant annet når det ikke lenger er behov for disse eller registrering eller behandling av dem er ulovlig (art. 17).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg