fotomultiplikator

Fotomultiplikatoren består av en katode med et lysømfintlig belegg (vanligvis et alkalimetall), en serie på 8–14 sekundær-emisjonselektroder (dynoder), og en anode som samler opp elektronstrømmen.

Lys som faller inn mot katoden, river løs elektroner, de primære fotoelektronene. Disse trekkes mot den første dynoden, treffer den med stor fart og slår løs nye elektroner som beveger seg videre mot den neste dynoden, osv. Hvert elektron som treffer en dynode, kan slå løs 2–10 nye elektroner. Antallet avhenger bl.a. av spenningen mellom dynodene, som kan være ca. 100 V, og av materialet i overflaten, som vanligvis er en alkalimetallforbindelse, f.eks. cesiumantimonid, Cs₃Sb.

Hvis de enkelte elektronene i gjennomsnitt slår løs 4 sekundærelektroner, så vil en fotomultiplikator med 10 dynoder gi en strømforsterkning på 4¹⁰, dvs. mer enn en million ganger. Fotomultiplikatoren er derfor ytterst følsom og brukes til måling av meget små lysmengder, f.eks. lys fra stjerner, i spektrografer eller lysglimt som oppstår ved radioaktive elementærprosesser (α-, β- og γ-stråler). Jfr. scintillasjon. Se også fotoelektrisk effekt.