Fotomultiplikatoren er basert på to fysiske effekter: fotoelektrisk effekt og sekundær utstråling.
Fotoelektrisk effekt er at lys kan forårsake elektrisk strøm. Dette ble først demonstrert av Heinrich Hertz i 1887. Effekten ble forklart av Albert Einstein i 1905 ved å anta at lys som treffer et metall og forårsaker en elektrisk strøm, oppfører seg som partikler.
Sekundær utstråling er at elektroner i et elektronrør kan forårsake utsendelse av fler elektroner ved å treffe en elektrode. Det ble først rapportert om effekten av den franske fysikeren Paul Villard i 1899. Anvendelsen av sekundær utstråling for å forsterke et signal ble utviklet etter første verdenskrig og ble tatt patent på av Joseph Slepian ved Westinghouse i 1919.
I løpet av 1920-årene ble det arbeidet med å utnytte disse effektene til å konstruere en fotomultiplikator. Et av målene var å utnytte denne til å konstruere TV-apparater. Men det var komplisert. Den første demonstrasjonen av en fungerende fotomultiplikator kom først i 1934. I de første fotomultiplikatorene ble det benyttet magnetfelter. Elektrostatiske fotomultiplikatorer ble utviklet i slutten av 1930-årene og ble standard for alle senere typer av fotomultiplikatorer.
Kommentarer
Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.
Du må være logget inn for å kommentere.