Faktaboks

Ivan Pavlov

Ivan Petrovitsj Pavlov

Uttale
pˈavlov
Født
26. september 1849, Ryazan, Russland
Død
27. februar 1936, Leningrad, Sovjetunionen
Ivan Pavlov
Pavlov er opphavsmannen til teorien om klassisk betinging.

Ivan Pavlov var en russisk fysiolog mest kjent for oppdagelsen av klassisk betinging, også kjent som pavloviansk betinging. Dette oppdaget han gjennom eksperimenter med de såkalte Pavlovs hunder. Han ble i 1904 tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin og ble utnevnt til æresdoktor ved Universitetet i Oslo i 1911.

Bakgrunn

Før Ivan Pavlov begynte sin vitenskapelige og medisinske utdanning, studerte han til å bli prest ved Ecclesiastical Seminary Library i den russiske byen Rjazan. Da han ble 18 år, kun ett år fra fullførte studier, byttet han til naturvitenskapen. I omtalene av Pavlov fra denne tiden, teoretiseres det at han lot seg inspirere av annen relevant litteratur på feltet. Det er særlig et verk som trekkes frem som en mulig inspirajonskilde: boka Reflexes of the brain av Ivan Mikhailovich Sechenov. Det skal være i den boka at Pavlov oppdaget teorien om at psykologiske fenomener kunne ha fysiologiske forklaringer.

Pavlov begynte sine vitenskapelige studier da han var 21 år ved St.Petersburg Universitetet. Her studerte han fysikk, kjemi og biologi, og fokuserte etter hvert mest på fysiologi. Som student forsket han på fysiologien hos hunder. Etter å ha fullført disse studiene gikk Pavlov videre med fysiologi og medisin, og gjennomførte en medisinsk utdannelse ved St. Petersburg Medical-Surgical Academy, nå kjent som The North-Western State Medical University named after I.I. Mechnikov (NWSMU).

Pavlov fikk sin doktorgrad i medisin i 1883, og hans avhandling omhandlet deler av hjertets neverbaner. I 1890 ble han professor i farmakologi ved St. Petersburg Medical-Surgical Academy. Syv år senere ble han professor i fysiologi samme sted.

Fra hans tidligere studier av hjertets nervebarner gikk Pavlov videre til andre fysiologiske prosesser. Pavlov utviklet en ny operasjonsteknikk for å undersøke fordøyelsesprosessen hos dyr. Han studerte først særlig bukspyttkjertelens nerver og funksjon, senere magesaftsekresjonen. Det var for disse arbeidene han ble tildelt Nobelprisen i fysiologi eller medisin.

Pavlovs hunder – veien til klassisk betinging

Med utgangspunktet i sine banebrytende studier av fordøyelsen kom Pavlov til å granske spyttsekresjonen og vilkårene for denne. I begynnelsen på 1890tallet var studiene i laboratoriet hovedsakelig fysiologiske, men dette snudde etter hvert mot studier av det som Pavlov omtalte som «psykisk utskillelse i spyttkjertlene» i 1904.

Pavlov hadde mange vitenskapelige assistenter, til det punkt at hans biograf, Daniel Todes, beskriver laboratoriet som en fabrikk. Assistentene var i all hovedsak medisinstudenter som gjennomførte laboratoriepraksis. Disse jobbet med Pavlovs forskningsprogram og gjennomførte forskjellige forsøk på hunder og deres fysiologi. Et student verdt å merke seg er S. G. Vul’fson. Han ble satt til å kartlegge hva som påvirket spyttutskillelse hos hunder. Spytt hos hunder har forskjellig innhold ut ifra hva som kommer inn i munnen; om det kan spises vil spyttet ha mye slim for å gjøre svelging lettere, men om det ikke kan spises vil spyttet ha mindre mengde slim slik at det uspiselige objektet lettere kan spyttes ut. Med dette som bakgrunn gjorde Vul'fson en banebrytende oppdagelse om hundenes spytt. Nemlig at det er like mye spytt, og like slimete, uavhengig om hunden får mat i munnen eller bare blir «ertet» med maten. Spyttutskillelse uten at noe var i munnen ble omtalt som «psykisk sekresjon».

Dette funnet førte senere til en serie systematiske eksperimenter med hunder. Et eksempel på et slikt eksperiment er illustrert i Pavlovs laboratorium. Der oppdaget de at spytt ikke bare ble produsert som en direkte respons på stimulering, for eksempel synet og lukten av mat. Andre stimuli, for eksempel en metronom eller en annen lydkilde som ble presentert samtidig med eller like før hunden fikk mat, begynte etter hvert å framkalle spyttproduksjon. Pavlov beskrev duften av mat og maten i hundens munn som en ubetinget stimulus, siden den automatisk utløste spyttproduksjon. Den naturlige spyttproduksjonen ble referert til som en ubetinget respons. Lyden av metronomen i eksperimentet ble betegnet som en betinget stimulus når den utløste spyttproduksjonen, fordi effekten var betinget av koblingen med den naturlige stimulusen for spyttproduksjon (maten i munnen). Spyttproduksjonen som ble utløst av metronomen, ble referert til som en betinget respons. I dag er denne formen for læring kjent som klassisk, eller pavloviansk betinging.

Klassisk betinging som grunnleggende læringsprinsipp

Vi finner eksempler på klassisk betinging i mange sammenhenger. Noen mennesker er redd for hendelser som vanligvis ikke utløser angst, for eksempel små rom. Årsaken til dette kan være klassisk betinging (noen ganger kalt assosiasjonslæring). Hvis man har vært utsatt for en skremmende hendelse med små rom, for eksempel at en heis stanser mellom to etasjer, kan det oppstå en forbindelse eller assosiasjon mellom den skremmende hendelsen og det trange rommet. At heisen stopper er her ubetinget stimulus og den reelle stressresponsen en ubetinget respons. Siden blir det ufarlige trange rommet er betinget stimulus og angsten som utløses av dette rommer er betinget respons.

Gjennom eksperimenter med betingede og ubetingede stimuli og respons utviklet Pavlov teorier om sentralnervesystemets funksjoner. Klassisk betinging ansees i dag som et viktig prinsipp i dyrs og menneskers læring.

Objektiv psykologi – betingede reflekser og behaviorisme

Pavlovs metoder, resultater og teorier fikk avgjørende betydning for den såkalte objektive psykologien som vokste fram i første halvdel av 1900-tallet. Denne typen psykologi har sitt opphav hos Pavlov, og hans kontemporære kollega Vladimir Bekhterev, ved St. Petersburg Medical-Surgical Academy, mest kjent for hans studier på refleksologi. Både Pavlov og Bektherev hadde et lignende objektivt syn på psykologien, men Bektherev holdt i tillegg fast ved at det også var plass til en subjektiv og introspektiv psykologi. Likhetstrekkene var allikevel store, og det som i hos Pavlov ble kalt betingede reflekser, ble omtalt som assosiative reflekser hos Bekhterev. Pavlov og Bektherev var gode kollegaer, men skal ha brutt vennskapet over uenigheter knyttet til teorier om hjernens funksjon.

Objektiv psykologi ble videreutviklet gjennom behaviorismen i USA. Her var Pavlovs beskrivelser av betinget læring til stor inspirasjon for John B. Watson. Teorien omkring betinget læring fra Pavlov utvides til S-R teorien, hvor det blant annet blir vist at ubetingede responser også kan etableres hos mennesker. Fra Watson ble behaviorismen igjen videreutviklet hos atferdsanalysen til Burrhus Frederic Skinner med det som kalles operant betinging. Skinner viste her at konsekvensene etter en utvist respons er avgjørende for atferden. Prinsippene fra operant betinging inngår i flere moderne varianter av atferdsterapi. Slik illustreres det hvordan oppdagelsene fra Pavlov sine studier er videreført innen moderne psykologi.

Forfatterskap

Det meste av Pavlovs verker er i form av vitenskapelige artikler. I tillegg til disse skrev han et fåtall bøker:

  • The work of the digestive glands (1902)
  • Conditioning reflexes: An investigation of physiological activity of the cerebral cortex (1927)
  • Lectures on Conditioned Reflexes: Twenty-five Years of Objective Study of the Higher Nervous Activity (Behaviour) of Animals. (1928).

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg