Betinging, fellesbetegnelse for de to læringsformene klassisk betinging og instrumentell betinging. I begge varianter antas læringen å foregå ved at det etableres forbindelser mellom stimuli (S-S læring) og/eller mellom stimuli og responser (S-R eller R-S læring).

Klassisk betinging er en læringsform der en allerede etablert refleks knyttes til nye stimuli. Med utgangspunkt i en ulært refleksforbindelse mellom en ubetinget stimulus (US) og en ubetinget respons (UR) kan man presentere en ny stimulus, f.eks. en tone, like før US inntreffer. Dette gjentas flere ganger. Den nye stimulus, som kalles betinget stimulus (BS), utløser etter hvert en lært reaksjon; denne kalles betinget respons (BR).

Klassisk betinging ble først beskrevet av den russiske fysiolog I. P. Pavlov med hunder som forsøkssubjekter. Pavlov lot forekomst av mat (US), en stimulus som utløser en ulært spyttavsondring (UR), bli signalisert av en lyd (BS). Etter hvert fant han at lyden alene utløste spyttavsondring (BR). Senere forskning har vist at BR i noen tilfeller kan være en forberedende reaksjon til US; i andre tilfeller kan BR være en kompensatorisk (motsatt) reaksjon. Det siste sees ved såkalt toleranse til medikamenter (f.eks. morfin), hvor BR kan være en motreaksjon til effekten av US.

Kritisk for betinging er at BS signaliserer US på en noenlunde sikker måte. BS, som gjerne er en biologisk uviktig stimulus (lyd- eller lyssignal), må informere om at en stimulus av større biologisk viktighet (mat, fare, smerte) snart vil inntreffe.

For klassisk betinging gjelder en rekke lovmessigheter, blant annet følgende:

  • generalisering: BR utløses ikke bare av BS, men også av stimuli som ligner BS;
  • diskriminasjon: BR utløses av BS, men i liten grad av stimuli som ligner BS;
  • ekstinksjon (utslokning): svekker en betinget refleks ved konsekvent å la være å presentere US etter BS, eller å gjøre BS til en stimulus som ikke lenger signaliserer US;
  • høyere ordens betinging: en BS som er etablert i en situasjon kan fungere som US i en annen situasjon med en ny BS.

I klassisk betinging inntreffer betinget stimulus (BS) på en forutsigbar måte i forhold til en ubetinget stimulus (US), uavhengig av forsøkssubjektets atferd. Et annet kjennetegn ved klassisk betinging er at den reaksjon som er grunnlaget for betinging, UR, i utgangspunktet er utløst av biologisk viktige stimuli (US), f.eks. fryktreaksjoner til bestemte situasjoner, reaksjoner til biologisk viktige stimuli som mat, medikamenter m.m. Andre stimuli som fungerer som signaler på slike biologisk viktige stimuli etableres ofte som betingede stimuli (BS).

Betinging. Forenklet tegning av en skinnerboks. Den øvrige apparatur, som er utelatt på tegningen, befinner seg i rommet bak panelet til venstre.

av KF-bok. begrenset

Instrumentell betinging (også kalt operant betinging) er en form for læring hvor stimulus inntreffer i situasjonen som en konsekvens av hva forsøkssubjektet gjør; forsøkssubjektets atferd er «instrumentell» i å frembringe stimulus. Slik læring ble først systematisk studert av den amerikanske psykologen E. L. Thorndike. Han plasserte en sulten katt i et bur, og en matbit utenfor. Kattens trykk på en hendel kunne åpne døren til buret. Thorndike fant at katten, tilsynelatende gjennom blind prøving og feiling («trial and error») kom til å berøre hendelen og derved få tilgang til maten. Etter gjentatte erfaringer med dette, brukte katten kortere og kortere tid på å slippe ut, noe som representerer læring i denne situasjonen.

Instrumentell betinging er senere studert i en rekke situasjoner, hvorav skinnerboksen (oppkalt etter den amerikanske psykolog B. F. Skinner) er den mest kjente. Forsøkssubjektet, typisk due eller rotte, plasseres i dette buret, og kan oppnå en ønsket konsekvens (mat) ved å avgi responser (trykk på hendelen, hakking på skiven). Når en respons på denne måten etterfølges av ønsket stimulus, foreligger forsterkning: responsen øker i sannsynlighet (frekvens). Forsterkning defineres funksjonelt, dvs. ut fra de virkninger stimuli har på atferd når de presenteres eller fjernes etter bestemte responser. Dette skiller begrepet forsterkning fra 'belønning', som beskriver en bestemt hensikt hos den som belønner.

Studier av atferd i forenklede eksperimentsituasjoner som skinnerboksen, har gjort det mulig å formulere lovmessigheter for instrumentell læring. Flere av disse lovmessighetene gjenfinnes i klassisk betinging (f.eks. ekstinksjon, generalisering, diskriminasjon). For instrumentell betinging kan følgende spesielt nevnes: Tidsforløpet mellom respons og konsekvens bør være relativt kort for optimal betingingseffekt. Et annet funn er at responsstyrke, målt ved hvor mange responser et forsøkssubjekt avgir over et bestemt tidsrom, øker med færre forsterkende stimuli: Hvis forsøkssubjektets responser belønnes (forsterkes) bare av og til, såkalt intermitterende forsterkning, vil dette avføde høyere responsrate enn hvis responser belønnes hver gang de forekommer. Ved intermitterende forsterkning er også motstanden mot utslukning (ekstinksjon) av den lærte respons større enn ved kontinuerlig forsterkning.

Læring ved klassisk og instrumentell betinging har vært og er en hjørnesten i behavioristisk psykologi. I de senere år har forståelsen av betinging fokusert på de biologiske forutsetninger for slik læring, og læring ved betinging er satt inn i en større ramme hvor artens utviklingshistorie sees i sammenheng med individets læringshistorie. Læring ved betinging fremstår som en fundamental læringsform som ofte stilles opp mot læring ved innsikt, problemløsning m.m. (se læring).

Prinsipper fra klassisk og instrumentell betinging har fått praktisk nytte i en rekke sammenhenger, som i klinisk arbeid (se anvendt atferdsanalyse, atferdsterapi), rådgivning og konsultasjon, undervisning og reklame. Fordi disse prinsippene generelt er effektive i endring av atferd, er etiske vurderinger av dem viet stor plass.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.