Meissnereffekt, det fenomen at superledere viser seg ugjennomtrengelige for magnetiske feltlinjer. Effekten kan betegnes som en form for diamagnetisme, og forklares ved at det oppstår en ordnet elektronbevegelse i lederens overflate, slik at magnetfeltet inne i lederen oppheves. I noen superledere (type I, f.eks. tinn, kvikksølv) oppheves feltet fullstendig så lenge det er svakt. Men ved en kritisk styrke, som regel omkring 0,1 tesla, trenger det inn i lederen, og samtidig opphører denne å være superledende. Avkjøles et slikt stoff i et sterkt magnetfelt, blir det ikke superledende før magnetfeltet reduseres til under den kritiske styrke. Straks det blir superledende, forsvinner magnetfeltet inne i lederen.

I andre stoffer (type II, f.eks. vanadium, niob, eller sammensatte materialer) trenger magnetfeltet delvis inn også når det er superledende. Disse stoffene beholder sin superledningsevne i forholdsvis sterke felt, og kan derfor brukes til superledende magneter. Men også for disse er det en kritisk feltstyrke hvor superledningen opphører.

Meissnereffekten ble oppdaget 1933 av tyskerne W. Meissner og R. Ochsenfeld.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.