Dialektikk, metode som gjennom samtale – spørsmål og svar, bevis og motbevis, argument og motargument – søker å bestemme begrepenes innhold eller, mer allment, trenge inn i et problem.

Ifølge Aristoteles var det Zenon fra Elea som i utledningen av «paradoksene» om bevegelsens umulighet først anvendte denne metode. Senere ble den utformet særlig av Sokrates. Den sokratiske dialektikk hadde til hensikt å vise det utilstrekkelige i de alminnelige meninger. I Platons skole blir den dialektiske metode filosofiens viktigste hjelpemiddel i erkjennelsens oppstigning fra sansningen til kunnskap om ideene. Aristoteles bruker dialektikk som betegnelse for en kritisk behandling av allment godtatte oppfatninger, men hos stoikerne ble det den alminnelige betegnelse for den formelle logikk, og denne betydning beholdt ordet gjennom hele middelalderen.

I moderne filosofi har særlig Kant, Hegel og Marx brukt betegnelsen dialektikk. Hegel bruker ordet om anvendelsen av logisk tenkning til oppnåelse av klar, begrepsmessig erkjennelse av en sak, men gir det en særlig betydning ved sin lære om tankens bevegelse gjennom de tre såkalte dialektiske stadier: tese, antitese og syntese. For Hegel betegner dialektikk også historiens utviklingsgang gjennom motsetninger som oppheves på et senere og «høyere» trinn i utviklingen. Denne hegelske betydning av dialektikk er utgangspunktet for den spesielle bruk Marx gjør av dialektikk i dialektisk materialisme.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.