debattinnlegg

Debattinnlegg har altså tre særlige kjennetegn:

• Det er en argumenterende tekst som er publisert i et redaksjonelt medium.
• Forfatteren er ikke ansatt i redaksjonen, men har sendt inn teksten på eget initiativ.
• Forfatteren argumenterer for sitt personlige syn i en aktuell sak og peker gjerne på svakheter i andres argumentasjon.

Et av kjennetegnene ved en debattartikkel er at den er skrevet av noen utenfor redaksjonen. Skribenten er ikke forpliktet til å gjøre research for å sjekke om påstander stemmer, selv om det som regel vil øke sjansen for publisering. Teksten er en subjektiv meningsytring, ikke journalistikk.

Selv om et debattinnlegg ikke er journalistisk, publiseres det i et journalistisk medium. Derfor gjelder publiseringsreglene i pressens Vær varsom-plakat. Normalt er det stor takhøyde for hva man kan si i et debattinnlegg. Som det står i Vær varsom-plakatens punkt 1.2, har pressen en viktig rolle i å løfte fram ulike stemmer: «Pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk.»

Likevel setter Vær varsom-plakaten visse etiske begrensninger. Navngitte personer som angripes i debattinnlegg, har rett til å få publisert et tilsvar i etterkant. Er angrepet alvorlig og av faktisk art, for eksempel en anklage om kriminalitet, har den angrepne rett til samtidig imøtegåelse. Som regel skjer det ved at redaksjonen lager en egen journalistisk artikkel der den angrepne parten får uttale seg, og publiserer denne samtidig med debattinnlegget.

Tilsvarsretten betyr ikke at en debatt kan pågå evig. Redaksjonen har rett til å stoppe meningsutvekslingen når den anser at begge sider har fått framført sine syn. Det er også redaksjonen som avgjør hvilke av de innsendte debattinnleggene som holder høy nok kvalitet til at de kan publiseres.

Det styrker ytringsfriheten at borgerne kan komme til orde i de redaksjonelle mediene, slik tilfellet er i Norge. Debattinnlegg åpner for bred samfunnskritikk, også rettet mot mediene selv. Ytringsfriheten innebærer imidlertid ikke at alle har rett til å få et innlegg publisert. Redaksjonen vurderer om innlegg er relevante og aktuelle. En redaksjonell prioritering av innsendt stoff er ikke det samme som sensur.

Politikere skriver ofte debattinnlegg for å påvirke og supplere medienes dagsorden, og for å nå mer direkte ut til velgerne. Forskning tyder på at velgerne oppfatter politikerne som mer autentiske og troverdige i slike egenproduserte tekster enn i nyhetssaker, selv om debattinnleggene ofte er skrevet med god hjelp fra kommunikasjonsrådgivere.

Etter de sosiale medienes inntog har de redaksjonelle mediene mistet monopolet på samfunnsdebatten. Dermed blir det mindre avgjørende å få publisert debattinnlegg for å la sin stemme bli hørt i offentligheten. Samtidig er debattinnlegg og kommentarer blant de mest delte nettavissjangrene på sosiale medier. Dermed kan sosiale medier gi et godt debattinnlegg et større publikum.

Enkelte redaksjoner har egne seksjoner eller kampanjer for å løfte fram unge debattanter spesielt. To eksempler er «Si; D» i Aftenposten og «25 under 25» i VG.

Et sjangertypisk debattinnlegg er argumenterende, ikke drøftende. Det betyr ikke at teksten er unyansert. Tvert imot kan et godt debattinnlegg bidra med viktige nyanser i en løpende debatt. Debattinnlegg er imidlertid vinklet på et hovedargument istedenfor å diskutere alle sider ved saken, slik man for eksempel kan gjøre i et essay eller en akademisk oppgave.

Innhold, struktur og stil vil variere med avsender, tema og omstendigheter. De fleste debattinnlegg har likevel en tredelt struktur med innledning, hoveddel og avslutning. Ofte vil standpunktet gå klart fram av tittelen og signaliseres allerede i innledningen. Hoveddelen av teksten brukes gjerne til å argumentere for standpunktet og eventuelt imøtegå motpartens argumenter. Dersom skribenten må innrømme at motparten har rett i noe, er det vanlig å gjøre dette tidlig, før motargumentene settes inn. Debattinnlegg avsluttes som regel med en poengtert konklusjon.

Stilen kan være personlig, og mange skriver i jeg-form. Vanlige retoriske figurer er anaforer og retoriske spørsmål.

Innsendte bidrag har vært viktige helt siden de første norske avisene oppstod på 1760-tallet. Fram til trykkefriheten ble innført i 1814, måtte redaksjonen passe på at innholdet ikke brøt med sensurbestemmelsene. Etter 1814 kunne derimot avisene være preget av lange innlegg fra eksterne bidragsytere, ofte om politikk eller akademiske spørsmål.

Da avisene ble mer partipolitiske omkring 1870, måtte debattinnleggene vike noe plass til fordel for referater fra Stortinget og politiske møter, og fra 1920-tallet ble nyhetene den dominerende sjangeren. Debattinnlegg og kronikker har likevel vært sentrale i stoffmiksen til avisene helt fram til våre dager. Utover 2010-tallet fikk debattinnleggene gradvis større plass i nettavisene, og sjangeren blir mye lest og delt i sosiale medier.

• journalistikk
• sjanger
• Vær varsom-plakaten
• kommentarjournalistikk
• kommentar
• kronikk

• Vær varsom-plakaten

• Brurås, Svein (2020). Etikk for journalister (sjette utgave). Fagbokforlaget.
• Eide, Martin; Hjeltnes, Guri; Ottosen, Rune; Flo, Idar (red.) (2010). Norsk presses historie 1660–2010, bind 1–4. Universitetsforlaget.
• Roksvold, Thore (red.) (1997). Avissjangrer over tid. Institutt for journalistikk.
• Enli, Gunn (25. oktober 2016). Den ekte Sylvi Listhaug. Kronikk i VG som viser at velgerne har mer tillit til det politikerne skriver i egne innlegg, enn det de sier når de blir intervjuet.
• Kalsnes, B. & Larsson, A.O. (2018). Understanding News Sharing Across Social Media. Journalism Studies, 19 (11), 1669–1688. Fagartikkel som dokumenterer at debattstoff blir mye delt fra norske nettaviser.