Kommentarjournalistikk er en samlebetegnelse for journalistiske sjangere der journalistens egen mening eller analyse kommer til uttrykk.

Kommentarjournalistikk blir ofte regnet som en av tre hovedgrupper som journalistiske sjangere kan deles inn i. De to andre gruppene er nyhetsjournalistikk og featurejournalistikk (pregjournalistikk). Inndelingen tar utgangspunkt i at sjangrene har forskjellige oppgaver. Det fører med seg forskjeller i innhold, utforming og journalistisk metode.

Kommentarjournalistikkens viktigste oppgave er å vurdere og analysere, enten temaet er en fersk kinofilm eller den siste utviklingen i NATO. Da blir journalistens argumenter sentrale, og teksten preges av journalistens stemme. Skal journalistikken fungere etter hensikten, må journalisten derfor være bevisst på om hen lager kommentarjournalistikk, eller om hen lager nyheter eller feature. Tilsvarende må publikum kunne plassere teksten i rett sjangergruppe for å vite om den presenterer meninger eller fakta.

De vanligste kommentarsjangrene

Kommentaren er en sjanger der en navngitt journalist analyserer en aktuell sak i nyhetsbildet og gjerne argumenterer for et bestemt standpunkt.

Lederen er en sjanger som ligner kommentaren, men som presenterer redaksjonens offisielle syn. Lederen er som regel kortere enn kommentaren.

Anmeldelsen er en sjanger der journalisten vurderer kvaliteten på et kulturprodukt, for eksempel en bok, en film, en forestilling eller en musikkutgivelse.

Andre kommentarsjangere

Sjangrene er hele tiden er i utvikling, og en liste over kommentarsjangere i norsk journalistikk vil nødvendigvis inneholde feil og mangler. Følgende sjangere kan likevel i gitte sammenhenger regnes som kommentarjournalistikk:

  • Essay
  • Bakgrunnsartikkel
  • Spalte
  • Skisse
  • Rangering og kåring. For eksempel spillerbørs i sportsjournalistikken.
  • Forbrukertest. For eksempel test av mobiltelefoner i forbrukerjournalistikken.

Kåseriet og petiten vurderes av og til som kommentarsjangere, men anses oftere som eksempler på featurejournalistikk.

Debattinnlegg, leserbrev og kronikker regnes normalt ikke som journalistikk, selv om disse sjangrene forekommer i redaksjonelle medier og har en del fellestrekk med kommentarjournalistikken.

Kommentar og nyhet

Kommentarjournalistikken skiller seg fra nyhetsjournalistikken ved at journalisten bruker sin egen stemme til å fremme et synspunkt eller en analyse, mens nyhetsjournalistikken særlig refererer andre kilders syn og utsagn. Ofte vil kommentarjournalistikken sette nyhetsjournalistikken i en større sammenheng, gi sammensatte årsaksforklaringer og argumentere for hva som kommer til å skje eller bør skje.

Kommentarsjangrene skiller seg også fra nyhetssjangrene i oppbygning, stil og innhold. For eksempel vil kommentarsjangere gjerne ha et klart og vesentlig sluttpoeng, mens nyhetstekster ofte slutter med det minst viktige. Stilen i kommentarsjangrene kan være mer subjektiv og personlig enn i det mer nøkterne nyhetsspråket. Journalisten fremmer sin mening åpent og argumenterer eksplisitt for den.

Skillet mellom nyhets- og kommentarstoff er såpass grunnleggende i journalistikken at det omtales spesielt i Vær varsom-plakatens punkt 4.2: «Gjør klart hva som er faktiske opplysninger og hva som er kommentarer.» Også internasjonalt opererer mange redaksjoner og forskere med «news» og «views» som motsetninger.

Selv om det er et grunnleggende skille mellom kommentar og nyhet, så fins det mange eksempler på tekster som blander nyhets- og kommentartrekk. Reportasjer med kommenterende trekk er såpass vanlige at noen bruker sjangerbetegnelsen kommentasje. Det hender også at journalisten slipper en viktig nyhet i en tekst som ellers preges av drøfting og analyse, eller at nyhetsjournalister intervjuer kommentarjournalister fra sin egen redaksjon. Medieforskning har dessuten vist at heller ikke nyhetsjournalistikken kan være objektiv; den vil nødvendigvis være påvirket av de bevisste og ubevisste valgene journalisten tar underveis. Dermed vil journalistens perspektiv kunne skinne igjennom også på nyhetsplass.

Kommentar og feature

Kommentar- og featurejournalistikk har til felles at journalistens stemme er tydelig i teksten. Typiske eksempler på featuresjangere er portrettintervjuer og bredt anlagte reportasjer i helgemagasiner. I både kommentar- og featuresjangere kan stilen være personlig og kreativ, og på den måten avvike fra det relativt nøkterne nyhetsspråket.

Likevel har kommentar- og featurejournalistikk forskjellig formål. Mens kommentarjournalistikken skal vurdere og analysere, er featurejournalistikken mer innrettet mot å gi opplevelser og levendegjøre stoffet for publikum. Featurejournalistikken likner også mer på nyhetsjournalistikken i måten kilder brukes og siteres på, for eksempel ved at intervjuet er en sentral metode.

Sjangerkart i endring

Inndelingen i nyhets-, kommentar- og featurejournalistikk har vært vanlig i norske lærebøker i journalistikk i flere tiår. Noen ganger brukes betegnelsene opplysnings-, bakgrunns- og underholdningsjournalistikk om de samme tre sjangergruppene. Inndelingen er imidlertid ikke enerådende; enkelte læreverk skiller bare mellom nyhets- og kommentarjournalistikk. Feature regnes da som en form for nyheter.

Journalistikken og sjangrene er i endring, ikke minst som en følge av den digitale utviklingen: I en papiravis kunne nyheter og kommentarer stå i egne seksjoner, noe som fungerte som veiledning for leseren. I en nettavis navigerer man isteden fra forsiden til alle typer sjangere, til kommentarsaker, nyhetssaker og featuresaker. Mange aviser gir derfor sjangerveiledning ved å merke tekstene tydelig og ved å legge ved en kort sjangerbeskrivelse, for eksempel ved å skrive: «Dette er en kommentar. Kommentaren gir uttrykk for skribentens holdning.»

Når redaksjonene publiserer nyhetene sine på sosiale medier, tilpasser de presentasjonen til formatene, sjangrene og tekstnormene der. Studier viser at når for eksempel en avis deler nyhetssaker på Facebook, så kan stoffet bli presentert og vinklet mer subjektivt enn slik det er publisert i nettavisene. Det skillet som avisa har etablert på sine egne sider mellom kommentar og nyhet, kan dermed bli mer utydelig når saken publiseres i en ny kontekst.

Journalistiske sjangere utfordres også av at enhver kan opprette sitt eget nettsted eller profil på sosiale medier som konkurrent til de tradisjonelle nyhetsmediene. Slike nettsteder er ikke forpliktet til journalistisk metode og etikk, og tekster som presenteres og oppfattes som nyheter, kan da være sterkt preget av skjult argumentasjon for et bestemt ståsted.

Inndelingen i nyhet, kommentar og feature må derfor ikke forstås som en tidløs fasit, men som et forsøk på å sortere mangfoldet av journalistiske sjangere på et bestemt punkt i mediehistorien.

Etikk

Kommentarjournalistikken må som all annen journalistikk følge Vær varsom-plakaten og Redaktørplakaten, i tillegg til norsk lov. Det innebærer blant annet at journalisten plikter å undersøke om påstander stemmer, og at det er grenser for hvor sterke beskyldninger journalisten kan rette mot konkrete personer. Den som blir utsatt for sterke beskyldninger av faktisk art, har krav på samtidig imøtegåelse, det vil si å få forsvare seg i samme tekst eller utgivelse. Mindre alvorlige beskyldninger utløser tilsvarsrett, altså rett til å få publisert et svar i etterkant.

Kommentator og privatperson

Mange kommentarjournalister ytrer seg privat på sosiale medier, for eksempel på Twitter eller i sin egen blogg. Dette fører med jevne mellomrom til debatter om når avsenderen skal oppfattes som privatperson, og når vedkommende representerer redaksjonen sin. Det kan også være ulike oppfatninger av om et utspill skal oppfattes som journalistikk, eller om det skal leses som en privat meningsytring uten samme krav til etterrettelighet og analytisk blikk.

Historie i norske medier

Allerede de første norske avisene på 1700-tallet inneholdt essayistisk stoff, som skulle motvirke overtro og bidra til opplysning. Avisene var imidlertid underlagt politisk sensur fram til trykkefriheten ble innført i 1814. Med trykkefrihet kunne journalister drive politisk virksomhet gjennom redaksjonelle kommentarer.

Kritikken, eller anmeldelsen, festet seg som sjanger etter at Christiania Theater ble opprettet i 1827-1828.

Da partipressen etablerte seg på 1870-tallet, ble lederartikkelen en sentral sjanger, som gjerne fikk førstesiden. På 1970-tallet begynte avisene å frigjøre seg fra partiene igjen, og den uavhengige kommentaren vokste på bekostning av lederen.

Utover 2000-tallet har kommentarjournalistikken økt i omfang, blant annet fordi det er unikt stoff som ikke uten videre kan siteres i konkurrerende nettaviser. Studier tyder dessuten på at kommentarstoff blir mye delt på sosiale medier sammenliknet med dagsaktuell nyhetsjournalistikk.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Litteratur

Fabricius, J. & Roksvold, T. (2004). Anvendt retorik. Tag sproget i munden. Akademisk forlag.

Handgaard, B., Simonsen, A. H. & Steensen, S. (2013). Journalistikk. En innføring. Gyldendal akademisk.

Mathisen, B. R. & Morlandstø, L. (2016). Kommentaren – en sjanger i endring. Fagbokforlaget.

Roksvold, T. (1989). Retorikk for journalister. LNU/Cappelen.

Roksvold, T. (Red.) (1997). Avissjangrer over tid. Institutt for journalistikk.

Østlyngen, T. & Øvrebø, T. (1999). Journalistikk. Metode og fag (2. utgave). Gyldendal akademisk.

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg