De tre enheter er kjernen i en teori om at et skuespill skal ha én hovedhandling som foregår på ett og samme sted og utfolder seg i løpet av én dag. De tre enhetene tid, sted og handling har spilt en sentral rolle i teorier om dramatikk og teater fra renessansen og fram til i dag.
Det har likevel alltid eksistert teater der man ikke har brydd seg om å holde seg til de tre enhetene.
Den første diskusjonen av teorien om de tre enheter foregikk i renessansen. Renessansens tre enheter tok utgangspunkt i Aristoteles’ verk Poetikken.
Poetikken tok bare for seg handlingens enhet eksplisitt. Aristoteles mente i dette verket at handlingen måtte være én, det vil si avsluttet og fullstendig. Dette betød at et skuespill (hos Aristoteles avgrenset til tragedier) viste en handling gjennom sin begynnelse, midt og slutt. Alle delene inngikk i en nødvendig sammenheng med hverandre, så om en del ble fjernet, falt fabelen sammen, og handlingen ble ufullstendig.
Om de to andre enhetene, sted og rom, sa Aristoteles at scenen bare bør vise ett sted om gangen, og at handlingen bør foregå innen et solomløp eller litt mer.
Handlingens enhet ble ikke diskutert i renessansen, men det ble utsagnet om at handlingen bør foregå innen et solomløp. Dette ble oppfattet som et krav, og diskusjonen dreide seg om Aristoteles mente 24 timer, 12 timer eller den faktiske tiden publikum tilbringer i teatret. Det var enighet om at stedet burde være det samme gjennom hele stykket.
Julius Caesar Scaliger var sentral i arbeidet med å argumentere fram en stram, normativ forståelse av enhetene. I en periode ble derfor de tre enhetene kalt de scaligeriske enheter.
Innen fransk-klassisismen ble enhetene, og debatten rundt dem, ytterligere skjerpet. Pierre Corneilles suksessfylte stykke Le Cid (1637) skapte debatt om hva som er god kvalitet i et scenisk verk. Det franske akademiet mente at et skuespill må følge noen klare regler, og de tre enhetene var en slik regel. Nicolas Boileau-Despréaux oppsummerte de franskklassiske reglene i sin L’Art Poetique (1674) på følgende vis:
Denne forståelsen av de tre enheter ble et ideal som i varierende grad ble fulgt i ulike land.
Uavhengig av hvordan tidens, stedets og handlingens enhet ble forstått på ulike tider, ble teorien om de tre enhetene oppfattet som en sentral teori for dramatiske fiksjoner, som vektla troverdighet og sannsynlighet i påfølgende epoker. I realismen (innen teater) tok man riktignok avstand fra det fransk-klassiske regelveldet, men de tre enhetene ble videreført med ny argumentasjon. I denne epoken var det kravet om å ha ett problem i fokus som gjorde at man videreførte handlingens enhet, mens enhet i tid og sted ble fulgt fordi man ønsket å skape en illusjon av virkelighet.
Selv om det fra 1900 av har kommet en rekke alternative måter å strukturere og framføre et stykke på, så spiller stadig de tre enheter en viktig rolle både i film og teater.
Samtidig er det verdt å påpeke at selv om de tre enhetene ble opphøyd til en regel og kvalitetsindikator, så har det, helt fra renessansen, hele tiden parallelt eksistert ulike, populære sjangre og teaterformer som ikke har brydd seg nevneverdig om de tre enhetene eller den gjeldende forståelsen av dem.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.