Begrepet dansk-norsk blir brukt om det som var felles for Danmark og Norge i unionstiden (for eksempel de dansk-norske kongene, den dansk-norske felleslitteraturen). I norsk språkhistorie betyr dansk-norsk det danske skriftspråket som ble brukt i Norge, og som etter hvert tok opp noen norske trekk.
Etter 1814 ble dette danske språket gjenstand for en tiltagende fornorsking, både i skrift og tale. Den fremste forkjemperen for denne utviklingen, Knud Knudsen, kalte det «det dansk-norske målstræv». Språkforskerne Hjalmar Falk og Alf Torp brukte «dansk-norsk» i titler på verker om lydhistorie (1898), syntaks (1900) og etymologi (1903, 1910). Andre navn på språkformen var norsk-dansk og det almindelige (Skrift- og) Bogsprog.
Fra 1890-tallet begynte man å bruke betegnelsen det almindelige bogmaal, og på begynnelsen av 1900-tallet brukte man begrepene bogmaal, bogsprog, riksmaal, dansk-norsk og norsk-dansk.
I 1929 var navnet på det som nå heter bokmål, til debatt i Stortinget. Det var da tre alternativer for hva språket skulle hete: bokmål, riksmål og dansk-norsk. I avstemningen i Lagtinget var det én stemmes overvekt for bokmål framfor dansk-norsk.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.