Ekteskapet er høyt verdsatt i islamsk tradisjon, og en god muslim forventes å inngå ekteskap. Sølibat er ikke et ideal. Forholdet mellom ektefeller er regulert av religiøs lov; de fleste muslimske land i dag har innført begrensninger av tradisjonell praksis. Dette innebærer i første rekke krav om registrering av ekteskapet hos myndighetene, fastsetting av minstealder (for å unngå barneekteskap), og krav om begrensninger av polygam praksis.
bryllup (islam)
I islam har ikke religiøse innslag noen fremtredende plass i bryllupsfesten, men det er vanlig å resitere al-fatiha, Koranens første sure, når kontrakten undertegnes. I noen tilfeller holdes en kort bryllups-khutba (preken) i moskeen, det vil si en preken hvor imam eller forstander ønsker til lykke og fremhever noen gode leveregler for ektefolk.
I pakistanske bryllup, både muslimske og hinduiske, er mehndi en egen dag der bruden og andre blir pyntet med hennafarger.
Ekteskapsformularet
Ekteskapet er sett som en oppsigbar juridisk kontrakt, og et gyldig inngått ekteskap forutsetter begge parters samtykke. Lovskolene vil vanligvis kreve at kvinnen har en wali (en verge) som, hvis ønskelig, kan inngå kontrakten på hennes vegne. Ett eller to vitner til kontraktinngåelsen er også et krav, og fremfor alt må mahr, brudegaven, nevnes i kontrakten. Undertegningen kan skje i moskeen, men uten at det er et krav.
Selve ekteskapsformularet er enkelt: Mannen sier: «Jeg gifter meg med deg for følgende mahr (brudegaven nevnes). Alternativt sier vergen: «Jeg (wali) har giftet (mannens navn) til deg (kvinnens navn) for følgende mahr, ...». Svaret er: «Jeg aksepterer».
Mahr, brudegaven
Forutsetningen for et gyldig ekteskap er altså at de to brudefolkene, eventuelt representert ved sine familier, er enige om størrelsen på mahr. Brudegaven er mannens gave til kvinnen og skal garantere henne økonomisk støtte hvis han på et eller annet tidspunkt velger å avslutte ekteskapet. Mahr er altså noe annet enn medgift, som er de verdier kvinnen har med seg inn i ekteskapet. Medgift er ikke et krav til et gyldig islamsk ekteskap, slik som mahr.
Bryllupsfest
Bryllupsfesten er s unna, det vil si i overensstemmelse med profetens skikk og bruk. Når kontrakten er undertegnet, skal det feires. Dato blir fastsatt, og her råder ingen tilfeldigheter. Det er perioder av året som er gunstige, og det er uker eller måneder som unngås.
Religiøse innslag har ingen fremtredende plass i denne feiringen, men det er vanlig å resitere al-fatiha, Koranens første sure, når kontrakten undertegnes. I noen tilfeller holdes en kort bryllups-khutba (preken) i moskeen, det vil si en preken hvor imam eller forstander ønsker til lykke og fremhever noen gode leveregler for ektefolk.
Deretter står selve gledesfesten i sentrum, det synlige tegnet på at et ekteskap er inngått. Her er det store lokale og nasjonale varianter: Pakistan har sine skikker, Tyrkia og Marokko sine og så videre. Slik kan for eksempel en tradisjonell bryllupsfeiring foregå: Mannen bekoster feiringen, som begynner med en «henna-kveld» for kvinnene. Her er bruden midtpunktet, og mens de kunstferdige henna-mønstrene legges, er det servering og underholdning. Selve bryllupsfesten følger neste dag. Denne store dagen feires vanligvis med mange gjester, tallrike og ofte kostbare gaver og stor festivitas. Brudeparet kan sitte på en dekorert «trone», godt synlig for alle. Denne delen av feiringen kan også foregå i to adskilte selskap, menn og kvinner hver for seg. Et høydepunkt er da at brudgommen, i følge med sine nærmeste slektninger og venner, kommer for å hente bruden fra kvinneselskapet. Dette er også tidspunktet for omfattende familiefotografering.
Tradisjonelt inngår også en tredje dags festligheter. Denne skikken er likevel falt bort for mange, mens andre ikke firer på kravene til en fullstendig syklus av festdager.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.