bondeharpe

Det finnes ni folkelige harper bevart i norske museer. Disse stammer ifølge kildene sannsynligvis fra 1600- eller 1700-tallet. De fleste av de bevarte harpene kommer fra Østerdalen, og noen har derfor kalt dem østerdalsharper. Den eldste daterte harpen stammer imidlertid fra Selbu i Trøndelag og er påført årstallet 1681. Det finnes også bevart en harpe fra Sunnmøre og et instrument fra Røros. Vi har i tillegg både litterære og muntlige kilder som forteller om harpespill fra ulike deler av landet. Trolig forsvant harpen gradvis ut av bruk utover på 1700-tallet, og etter 1800 var det kun i noen få bygder i Østerdalen, Trøndelag og på Vestlandet at man fortsatt kunne høre harpespill.

Dessverre vet vi lite om hva slags musikk som ble spilt på bondeharpen, men trolig dreiet det seg både om tradisjonelle slåtter og andre former for melodier. I tillegg ble nok instrumentet brukt av enkelte til å akkompagnere sang.

De bevarte bondeharpene har mellom 12 og 20 strenger av metall og skiller seg på denne måten ut fra den klassiske harpen, som vanligvis hadde tarmstrenger. Bondeharpene er såkalte rammeharper med lukket trekantform og består av resonanskasse, forstang og hals, hvor strengene er festet og løper ned til resonanskassen. Enkelte av harpene er konstruert slik at forstangen fungerer som en ekstra resonanskasse.

I midten av 1970-årene ble harpetradisjonen tatt opp igjen av folkesangeren Tone Hulbækmo (født 1957) fra Tolga, og instrumentbyggeren Sverre Jensen (født 1944) fra Oslo begynte med å lage kopier av gamle harper. Etter dette har byggingen av harper tatt seg opp, og instrumentbyggermiljøet på Gjøvik har siden 1980-tallet jevnlig arrangert kurs i harpebygging. Den mest framtredende utøveren på bondeharpe i dette miljøet er Stein Villa (født 1956).

• harpe